Tankens begynnelse

En gang for noen år siden, reiste jeg til København. Det var en tur helt uten høydepunkter og alt det hyggelige jeg hadde håpet på skulle skje, det uteble. Men solen skinte og jeg tok med meg hotellets håndduk, litt mat og drikke til en park. Så kunne jeg sitte der å irritere meg over hvor teit jeg hadde vært og at turen i tillegg hadde kostet meg penger jeg egentlig ikke hadde.

Etter en stund ble jeg veldig varm i ansiktet og husket at jeg ikke hadde solkrem med. Derfor snudde jeg ryggen til solen og istedenfor å ha utsikt til slottet, såg jeg nå på en student som satt bøyd over bøkene sine. Hun lente seg over bordet og skubbet i samme bevegelse en av bøkene sine på bakken. Og den lyden likte jeg. Humøret mitt forandret seg og nye tanker formet seg. Tanker om hvor tett sammenvevd bevegelse og tanke er, hvor nært fotvilelse og energi kan være.

Så jeg løftet opp blyanten og skrev om tankens begynnelse og fortsettelse. Igjen er vi et sted hvor ord egentlig ikke strekker til. Men jeg stopper ikke av den grunn. Takk for at du leser.

Et sted i dunket fra en bok som faller på gulvet
er begynnelsen på en linje
Et sted i lyden av regnet som treffer taket og sildrer i takrenner og langs yttervegger
er grepene til en ny låt
Et sted mellom krøllete hvite laken og min gåsehud er hans energi.
Et sted i seg selv er alt det samme. Seg selv tangerer seg selv i en saltomoratale.

Et sted i sommerfuglens dans over grønne gressplener med hvite og gule Margueritter, er dikterens fortvilelse.
Et sted i tenåringen som går hjem fra skolen alene, finnes vinden som lar tusen blader røre hverandre på en gang, som bærer suset gjennom parken og som bryter opp sultne knottsvermer.
Et sted i barnets skrik er den voksnes ønske om å slippe.
Et sted i barberbladets myke berøring og røde spor
er lidenskapens intensitet og drømmenes kraft.

Og et sted i seg selv.
Mellom mennesker, et sted mellom tjue og tretti centimeter, danser sjelene.
Her slites benets marg.
Her skjerpes sansene.
Her beveges skjebnene og svimler følelsene.

Her spirer blomstene! Her dør fuglene! Her jager vindene!

Lytt! Gå ikke glipp av begynnelsen!

For her endres pulsslagene. 

Her dør likegyldigheten.

Her bukker hjertene til hverandre.
Før kamp. I respekt. I gjenkjennelse.

Helt til krokodillene kommer

Dette innlegget kan se ut som ren ordlek, ren babbel. Men ikke la deg lure. Den Indre Gylne Ku har vært på reise og dette er kortet hun sendte hjem. Det handler om de spørsmålene, eller kanskje mer presist: De periodene i livet som ubehjelpelig invaderes av spørsmål hvor svaret allerede er gitt, men det passer ikke inn i det øvrige, i livet, i meningene dine, i de korrekte holdningene, i planen, i ønskene du tredde på en snor. 

Sånne svar. Sånne perioder. Som ikke lar seg prate til rette, overtales, glemmes, begraves eller tilpasses, er det best å behandle abstrakt. Og jo mer abstrakt et svar eller en stemning er, jo vanskeligere er det å formidle med ord. Desverre er vi forbi metaforen som virkemiddel. Laaaangt forbi. 

På dette stedet i psyken, i livet, i bevisstheten, i den evige oppdagelsen, er det bare babbel som kan komme nær en beskrivelse av hva det dreier seg om. Orden, system og logikk gjelder ikke her. Svaret, som allerede er gitt, dreier omkring andre rettesnorer. Og omdreiningene har verken fart eller bane. 

Jeg forstå nesten ikke selv, hva det er Den Indre Gylne ku skriver hjem om, men: Emosjonelt sett er vi et sted mellom glede og sårbarhet. Kanskje der knivseggen er som skarpest. Det var det hun sa, kua.

Svirvelvirvler.

De bryner seg på kantene.  

Krøller seg i hurmlumrheier og skorsteinsfeier og havsalt og kanelboller 

og roseduft og jasmin og lamper og trær og karameller og mandelmakroner 

og snart er der ingen kanter igjen. 

De slipes og stripes. 

Elefantene altså, det er de som stripes. 

Og hjørnetenene til tigeren er det som slipes. 

Mens zebraene, de fargelegges eller ristes på 

(sånn kan det gå)

til striper er blitt biter som utvider godtebutikken... 

... og knumser rutene

i fjosen fjas og naboen ser ut som en rett strekkk.

Mens han spør. Nei.

Å finne seg selv er å beholde seg selv mens du leter

på solskinnsdager. Ville eskapader. Når smilene får tærne til å vifte seg.

Helt til krokodillene kommer.

Enough said. Til neste gang. Forbli Trygg.

Han som glatt danket ut Petter Northug

Her om dagen MÅTTE jeg flere ting.  Først måtte jeg gjøre ferdig noe på jobb til tross for at jeg ikke hadde tid. Så måtte jeg rekke bussen til ikea, fordi jeg måtte kjøpe noen ting som jeg måtte ha klart til den tilstelningen jeg desverre måtte på til helgen. Og jeg måtte være tilbake i byen om bare 1 time. I tillegg måtte jeg holde balansen i høy hæler på de isete fortauene over bakke bro, passe på å svinge inn riktig gate til Hotell Britannia og ikke bli påkjørt da jeg strente over gaten på rød mann.

Jeg hadde nok et litt strengt uttrykk i ansiktet. Rynkede bryn og stram kjeve. Blodsmak i munnen. Jeg var beredt til å ta ting alvorlig, kan man si. Jeg kikket på klokken og måtte til min store frustrasjon sette opp farten. 25 benbrudd i Trondheim by, bare i går. Jeg bannet for at jeg hadde ballet meg selv inn i en uendelig rekke av 'måtte'.

Og plutselig stod han der. En ung, kjekk mann i en tøff grå vadmelsfrakk. Han smilte stort og varmt, stoppet opp på siden av fortauet, slo ut med armene og sa med en stemme full av optimisme og på kav tromsøværing: E det mæ du spreng ætter?

Var ikke det nydelig? Knusbedårende! En ekte magiker. En ekte helt. Slike menn vil gamle Norge ha!

Smil og smelt.

Råtne grener og himmelen

I natt drømte jeg at jeg klatret i et stort, vakkert, blomstrende epletre. Noen av grenene var sterke og spenstige, noen kvister var tørre og knakk bare jeg kom bort i dem. Andre grener var råtne. Store og kraftige, men full av fukt og uten blomster. Og når jeg tråkket på dem, ga de etter og løsnet fra resten av stammen. Jeg kan ennå kjenne følelsen av usikkerhet i det øyeblikket jeg nølende la hele tyngden min på grenen for å få den til å løsne skikkelig. Jeg holdt godt fast i en god, sterk gren, sviktet i knærne og gynget til grenen endelig ga etter og jeg snart kunne høre den dumpe lyden da den traff gresset under oss.

Og da jeg etterpå la meg i gresset under treet, så kunne jeg se himmelen så mye bedre enn før. Jeg såg mer av den og jeg såg den klarere. Jeg såg den dypere. Blåere.

Det var som å drømme et lite dikt, et lite klokt eventyr. En liten påminner om at noen ting i livet trenger hele vår tyngde og litt hjelp for å falle til bakken og bli til fruktbar jord igjen. Og det skal kile litt i magen når det løsner, ikke sant?

De aller, aller, aller beste ønsker om en riktig god helg. Appelsinsessongen er startet.

Søndager/å gi etter

Søndag er den beste dagen i uka. Alltid og uansett. Jeg kan ha det skit, men hvis det er søndag, så er det den beste dagen å ha det skit på. Jeg kan ha det utmerket og søndag er den beste dagen å ha det utmerket på.

Det er fordi den har rom. Det er så god plass på søndager. Så lite press. Søndager kan minne om en skøytebane og alle dens muligheter til piruetter og fraspark, og anledningen til bare å skue utover isen. Hele dagen. Du trenger ikke å prestere noe på søndager. Ikke strekke deg etter noe, ikke stresse deg selv med å forvente at du skal gjøre ditt og gjøre datt. På søndager er det nok å være. Seg selv. Det er en sånn 'jeg er ok og du er ok'-dag. Dette gjelder jo egentlig hver dag, i alle fall annenhver, men det er jo ikke sånn vi lever livene våre. Det skal helst piskes litt. Vi skal helst piske oss selv litt, i form av å forlange mer av oss selv. Til å yte mer, være mer effektiv, orke mer.

Men ikke på søndager. Da er det hviledag og vi kan bare være sånn som vi er. I en gammel, utslitt treningsbukse som ble vasket en-eller-annen-gang-jeg-husker-ikke-helt-når-det-var-men-det-går-da-greit-idag-også, med fett hår, dårlig sveis, raping, fising, pilling i nesen, ingen bh og vi trenger ikke ha lyst til noe annet enn å kaste bort dagen på ingenting, en boks sjokolade og milde tanker om at vi egentlig skulle begynt på det eller det, men vi gidder ikke.

Så lav terskel har søndager at det er greit å være syk. Å være syk er helt klart best på søndager. Faktisk kan det fremme søndagsånden å være litt småforkjølet, at du liksom brygger på noe og må ta det med ro. Det skal ikke skje noe særlig likevel og det er det vi vil. Små unnskyldninger som kan hjelpe oss i denne retning imøtekommes med føyelighet: Vi nærmest inviterer inn en tilstand som tillater oss å forvente mindre av oss selv, en svakhet vi kan gi etter for. Kanskje er det fra denne stemningen de sursøte ordene godtesyk, selskapssyk og kosesyk, kommer? De sier 'jeg har lyst på noe' og 'jeg er for svak til å motstå fristelsen' på samme tid. Et slags perfekt alibi for å gi etter. Og å gi etter - det er deilig.

Min indre forgylte ku og jeg bruker søndagen til akkurat det: Å gi etter. Vi gir etter for å ligge i sengen helt til behovet forandrer seg og vi følgelig kan gi etter for lysten til å stå opp. Og sånn går dagen. Vi gir etter. For lyster og impulser, nysgjerrighet og lathet.

Og stillheten. Vi gir etter for denne perfekte, stille, innadvente søndagen. Sladden. Den brede streken som får støyen fra resten av uken til å bli ønsket.

Smådjevler

Dere kjenner han eller hun. Sur og uggen, ofte kalt den indre kritiker, like ofte observert på en av dine skuldre opptatt med å fortelle deg hvor teit du er eller så tvil om hvorvidt dine tanker, din vilje har gyldighet overhodet.

Men den lille djevelen er ikke alltid i nærheten. Hos mange av oss kommer den bare av og til. I perioder oftere, i andre perioder er den bare innom som snarest. Det har fått meg til å lure på hva deres stikkord er. På hvilket cue entrer de scenen? Når føler smådjevlene seg kallet?

Øyeblikket er nå.

Min indre kritiker er alltid tilstede når jeg skriver. Noen ganger elger den seg tett inntil og insisterer på å sitte ved siden av meg i stolen, andre ganger er den mer blærete og distansert, kanskje med en sigar og en drink, på andre siden av rommet. Den sukker tungt, himler med øynene, er utålmodig, synes jeg bruker for lang tid og viser hvor enormt langtekkelig han synes skribleriene mine er ved blant annet å puste oppgitt ut nesen og se ut som om det han må lese er like kjedelig som innholdsfortegnelsen på et glass med barnemat.

Min indre kritiker kan ta store deler av rommet. Jeg har forsøkt mange teknikker for å få has på han: Ignorering, kjefting, bestikkelse, skyting, mobbing, utdrivelse og trygling: "Kan du være så snill å gå vekk. Nei? Bare en halv times tid? Du trenger kanskje å hvile litt du også? Nei? Du blir værende. Akkurat. Har ikke tenkt deg noen steder, verken for hvile eller mat".  I perioder er kampenene mellom meg og min indre lille smådjevel av en faen til kritiker, så harde, at jeg må hente inn hjelp. Dette er grunnen til at James Bond og Gro Harlem Brundtland er ansatt hos meg på deltid. (Gro funker ute tvil best, men James har finest rumpe og det kan være oppfriskende etter en dag ute i felten).

Min indre kritiker har også evne til å påvirke andre. I mitt hodet altså. Jeg vet at det bare er i midt hodet. Men det er ikke alltid jeg får det med meg. At det skjer, mener jeg: At prosessen settes i gang. At den Indre kritikeren har fått sitt stikkord, gjør sin entre og begynner å påvirke, ikke bare hva jeg synes om eget arbeid, men også hva jeg tror andre synes om mitt arbeid.

Som nå. Det sitter en person til i rommet. Jeg kjenner han. Vi liker å være i samme rom. Men jeg er ganske sikker på at han nok ikke synes at det jeg skriver er noe særlig. Neppe. Og han hadde nok gjort det mye bedre enn meg. Ja, helt sikkert. Han kan jo dette. Han kan ditt, han kan datt. Jeg derimot, kan ingenting. I alle fall ikke om skriving. Kanskje kan jeg litt om psykologi siden jeg har studert og jobbet med det i mange år nå, men det er nok ikke så mye at det monner til noe som helst. Ingenting som fortjener en blogg, ingenting som fortjener lesere, ingenting det er mulig å lage noe leselig av. Ikke med mine hender og mitt hode.

La meg presisere: Jeg har ikke noe egentlig grunn til å påstå at mannen ved siden av meg tenker noen av disse tingene. Det er for eksempel bare 10 minutter siden han kalt meg smart. Det vil være blodig urettferdig av meg å kalle ham kritisk eller lunken til noe av det jeg foretar meg. Dette er noe jeg tillegger ham. Jeg tilegger ham et kritisk blikk. Mitt kritiske blikk. Og jeg er så overbevisende at jeg ikke har mot til å spørre ham om hvordan de faktiske forholdene er, for svaret vil nok bare bekrefte det min indre kritiker har påstått hele tiden: Du er håpløs. Og det at du behandler andre på denne måten, gjør deg enda mer håpløs! Du ditt rottereir.

De er altså ikke så greie å hamle opp med disse indre kritikerne. Og de er en naturlig del av oss, tilstedeværelsen deres har faktisk gode bivirkninger og de har verdifulle følgesvenner: Der det finnes smådjevler, finnes også små engler. Garantert.

Men dette er ikke så enkelt å huske i kampens hete. Da kan en gå seg vill i alskens krøllete tanker og fjonge floker av foreldet spinn og tidspress og fossefall av lavt blodsukker og minner om nederlag og mislykkede forsøk. Det er da det gjelder...

...og huske at alle, alle, alle smådjevler, små eller store, rød eller blå, med eller uten våpen, er kilen. Det er bare å trekke pusten, kanskje hente fram en fjær eller Tingeling, se unge herr Diablo litt an og så sette inn støtet. Killekillekill. Snart kniser de og skoggeler og glemmer helt hva de holdt på med og fryder seg og ber om mer og ber om mindre om hverandre. Søtingene.

Vakre gamle damer og hemmeligheter

Sist jeg gikk innover midtgangen i en buss, på jakt etter et ledig sete, møtte jeg øynene til en svært vakker kvinne. Hun satt midt i bussen sammen med to bekjente, en ved siden av seg og en rett overfor seg. Hun vekslet mellom å prate med dem og å se på menneskene som kom innover i bussen. Jeg ble straks interessert i å betrakte henne og satte meg mot kjøreretningen slik at jeg kunne se henne.  

Hun er altså vakker. Ingen kan bestride det. Hun er gammel. Trygg. Bred. Sterk og massiv.  Håret hennes er farget rødt. Krøllet med hårruller, børstet litt og deretter sprayet for å holde frisyren på plass. Av og til løfter hun hånden opp til ansiktet,   rører lett ved det, for liksom å se til at det liggger slik det skal. Bevelgelsen er en dronning verdig og selvfølgelig ligger håret slik det skal. Det er perfekt. Det synes både hun og jeg. Vi liker spesielt godt at baksiden av hodet hennes avdekker en tred dager gammel, ubørstet liggesveis. 

Hun bryr seg ikke om at jeg ser på henne. Eller at valkene hennes kryper over bukselinningen, at jakken knapt kan lukkes over de store brystene, at det er en flekk på buksen, at øyenlokkene er seget så mye at de snevret inn synsfeltet. Hun er betagende. Hun vet råd. Uansett. 

Leppestiften er like rød som håret hennes. En dyp rødfarge med mye brunt i. En prangende ring på høyre hånd, på jakkeslaget en brosje i strass, formet som en firfisle. Og øynene. Sterke som stormen, allvitende. Altetende. Jeg får lyst til å fortelle henne hemmeligheter. Fortelle henne om ting jeg ellers ikke sier til noen. Bekjenne alt jeg ikke vet. At jeg henfaller til forfengelighet stadig vekk. Og at jeg tror at det er ekte. Hun ville kanskje lytte, si noen kloke ord, men så se ut i været og finne ut at det  for henne var på tide å dra videre. Hjem til sine fire elskere i fire forskjellige farger. Hvorfor ikke be om mer, min kjære datter?

Skjønner dere? Hun var forbi de vanlige begrepene om skjønnhet. Hun var vakker fordi hun ikke brydde seg, men hun ser ut som om hun kunne tåle alt. Med kjærlighet! Jeg fikk lyst til å si det til henne. At hun var vakker og takke henne for at hun var der. Men jeg turde ikke. Hun kunne finne på å spise meg. I alle fall tygge av en arm hun kunne koke suppe på.

Dagen etter, en torsdag, gikk jeg på en av mine faste yogatimer. Der finnes også en vakker gammel dame, men med en annen type skjønnhet enn matriarken på bussen. Hun som står overfor meg i salen nå, er lett, høyreist, slank, mild og ansiktet hennes er dekket med myke linjer som forteller at hun har smilt mye. Hun smiler gjennom yogatimen også. Under solhilsenen, under meditasjonen. Når vi legger matter og blokker på plass er bevegelsene hennes rolige og dansende. Hun får livet til å se enkelt ut, men det er det jo ikke. Ikke med så åpne øyne. 

Jeg får lyst til å fly med henne. Sveve over livene våre og høre henne fortelle historier om liv og røre og stor ståhei og stille savn og floker i tretoppene. Vi kunne samle smil og tårer og hjertesukk i små flakonger og selge dem på torget. Eller gi dem bort til dem som trenger dem i trygg viten om at der er tid til å fylle flere. Utallige.  

I garderoben står vi ved samme benk. Jeg ser henne i sidesynet og i speilet som henger over benken. Jeg moter meg opp og sier til henne: Jeg håper jeg er så vakker som deg når jeg når din alder. 

Ah! Så godt det var å si det! Og så godt det var å se gleden i ansiktet hennes! Hun takket og etter litt småprat fortalte hun meg hva hun trodde grunnen var. Hennes hemmelighet.  Så lett som det, med klart blikk og en lett hånd på min skulder. Der fikk jeg et av livets hemmeligheter fra en vakker dame som hadde vært ute mang ei vinternatt. Og mang ei sommernatt. 

Et dypt, takknemlig bukk for de gamle damene!