Søndag er den beste dagen i uka. Alltid og uansett. Jeg kan ha det skit, men hvis det er søndag, så er det den beste dagen å ha det skit på. Jeg kan ha det utmerket og søndag er den beste dagen å ha det utmerket på.
Det er fordi den har rom. Det er så god plass på søndager. Så lite press. Søndager kan minne om en skøytebane og alle dens muligheter til piruetter og fraspark, og anledningen til bare å skue utover isen. Hele dagen. Du trenger ikke å prestere noe på søndager. Ikke strekke deg etter noe, ikke stresse deg selv med å forvente at du skal gjøre ditt og gjøre datt. På søndager er det nok å være. Seg selv. Det er en sånn 'jeg er ok og du er ok'-dag. Dette gjelder jo egentlig hver dag, i alle fall annenhver, men det er jo ikke sånn vi lever livene våre. Det skal helst piskes litt. Vi skal helst piske oss selv litt, i form av å forlange mer av oss selv. Til å yte mer, være mer effektiv, orke mer.
Men ikke på søndager. Da er det hviledag og vi kan bare være sånn som vi er. I en gammel, utslitt treningsbukse som ble vasket en-eller-annen-gang-jeg-husker-ikke-helt-når-det-var-men-det-går-da-greit-idag-også, med fett hår, dårlig sveis, raping, fising, pilling i nesen, ingen bh og vi trenger ikke ha lyst til noe annet enn å kaste bort dagen på ingenting, en boks sjokolade og milde tanker om at vi egentlig skulle begynt på det eller det, men vi gidder ikke.
Så lav terskel har søndager at det er greit å være syk. Å være syk er helt klart best på søndager. Faktisk kan det fremme søndagsånden å være litt småforkjølet, at du liksom brygger på noe og må ta det med ro. Det skal ikke skje noe særlig likevel og det er det vi vil. Små unnskyldninger som kan hjelpe oss i denne retning imøtekommes med føyelighet: Vi nærmest inviterer inn en tilstand som tillater oss å forvente mindre av oss selv, en svakhet vi kan gi etter for. Kanskje er det fra denne stemningen de sursøte ordene godtesyk, selskapssyk og kosesyk, kommer? De sier 'jeg har lyst på noe' og 'jeg er for svak til å motstå fristelsen' på samme tid. Et slags perfekt alibi for å gi etter. Og å gi etter - det er deilig.
Min indre forgylte ku og jeg bruker søndagen til akkurat det: Å gi etter. Vi gir etter for å ligge i sengen helt til behovet forandrer seg og vi følgelig kan gi etter for lysten til å stå opp. Og sånn går dagen. Vi gir etter. For lyster og impulser, nysgjerrighet og lathet.
Og stillheten. Vi gir etter for denne perfekte, stille, innadvente søndagen. Sladden. Den brede streken som får støyen fra resten av uken til å bli ønsket.
