Søndag er den beste dagen i uka. Alltid og uansett. Jeg kan ha det skit, men hvis det er søndag, så er det den beste dagen å ha det skit på. Jeg kan ha det utmerket og søndag er den beste dagen å ha det utmerket på.
Det er fordi den har rom. Det er så god plass på søndager. Så lite press. Søndager kan minne om en skøytebane og alle dens muligheter til piruetter og fraspark, og anledningen til bare å skue utover isen. Hele dagen. Du trenger ikke å prestere noe på søndager. Ikke strekke deg etter noe, ikke stresse deg selv med å forvente at du skal gjøre ditt og gjøre datt. På søndager er det nok å være. Seg selv. Det er en sånn 'jeg er ok og du er ok'-dag. Dette gjelder jo egentlig hver dag, i alle fall annenhver, men det er jo ikke sånn vi lever livene våre. Det skal helst piskes litt. Vi skal helst piske oss selv litt, i form av å forlange mer av oss selv. Til å yte mer, være mer effektiv, orke mer.
Men ikke på søndager. Da er det hviledag og vi kan bare være sånn som vi er. I en gammel, utslitt treningsbukse som ble vasket en-eller-annen-gang-jeg-husker-ikke-helt-når-det-var-men-det-går-da-greit-idag-også, med fett hår, dårlig sveis, raping, fising, pilling i nesen, ingen bh og vi trenger ikke ha lyst til noe annet enn å kaste bort dagen på ingenting, en boks sjokolade og milde tanker om at vi egentlig skulle begynt på det eller det, men vi gidder ikke.
Så lav terskel har søndager at det er greit å være syk. Å være syk er helt klart best på søndager. Faktisk kan det fremme søndagsånden å være litt småforkjølet, at du liksom brygger på noe og må ta det med ro. Det skal ikke skje noe særlig likevel og det er det vi vil. Små unnskyldninger som kan hjelpe oss i denne retning imøtekommes med føyelighet: Vi nærmest inviterer inn en tilstand som tillater oss å forvente mindre av oss selv, en svakhet vi kan gi etter for. Kanskje er det fra denne stemningen de sursøte ordene godtesyk, selskapssyk og kosesyk, kommer? De sier 'jeg har lyst på noe' og 'jeg er for svak til å motstå fristelsen' på samme tid. Et slags perfekt alibi for å gi etter. Og å gi etter - det er deilig.
Min indre forgylte ku og jeg bruker søndagen til akkurat det: Å gi etter. Vi gir etter for å ligge i sengen helt til behovet forandrer seg og vi følgelig kan gi etter for lysten til å stå opp. Og sånn går dagen. Vi gir etter. For lyster og impulser, nysgjerrighet og lathet.
Og stillheten. Vi gir etter for denne perfekte, stille, innadvente søndagen. Sladden. Den brede streken som får støyen fra resten av uken til å bli ønsket.
søndag 12. desember 2010
søndag 21. november 2010
Smådjevler
Dere kjenner han eller hun. Sur og uggen, ofte kalt den indre kritiker, like ofte observert på en av dine skuldre opptatt med å fortelle deg hvor teit du er eller så tvil om hvorvidt dine tanker, din vilje har gyldighet overhodet.
Men den lille djevelen er ikke alltid i nærheten. Hos mange av oss kommer den bare av og til. I perioder oftere, i andre perioder er den bare innom som snarest. Det har fått meg til å lure på hva deres stikkord er. På hvilket cue entrer de scenen? Når føler smådjevlene seg kallet?
Øyeblikket er nå.
Min indre kritiker er alltid tilstede når jeg skriver. Noen ganger elger den seg tett inntil og insisterer på å sitte ved siden av meg i stolen, andre ganger er den mer blærete og distansert, kanskje med en sigar og en drink, på andre siden av rommet. Den sukker tungt, himler med øynene, er utålmodig, synes jeg bruker for lang tid og viser hvor enormt langtekkelig han synes skribleriene mine er ved blant annet å puste oppgitt ut nesen og se ut som om det han må lese er like kjedelig som innholdsfortegnelsen på et glass med barnemat.
Min indre kritiker kan ta store deler av rommet. Jeg har forsøkt mange teknikker for å få has på han: Ignorering, kjefting, bestikkelse, skyting, mobbing, utdrivelse og trygling: "Kan du være så snill å gå vekk. Nei? Bare en halv times tid? Du trenger kanskje å hvile litt du også? Nei? Du blir værende. Akkurat. Har ikke tenkt deg noen steder, verken for hvile eller mat". I perioder er kampenene mellom meg og min indre lille smådjevel av en faen til kritiker, så harde, at jeg må hente inn hjelp. Dette er grunnen til at James Bond og Gro Harlem Brundtland er ansatt hos meg på deltid. (Gro funker ute tvil best, men James har finest rumpe og det kan være oppfriskende etter en dag ute i felten).
Min indre kritiker har også evne til å påvirke andre. I mitt hodet altså. Jeg vet at det bare er i midt hodet. Men det er ikke alltid jeg får det med meg. At det skjer, mener jeg: At prosessen settes i gang. At den Indre kritikeren har fått sitt stikkord, gjør sin entre og begynner å påvirke, ikke bare hva jeg synes om eget arbeid, men også hva jeg tror andre synes om mitt arbeid.
Som nå. Det sitter en person til i rommet. Jeg kjenner han. Vi liker å være i samme rom. Men jeg er ganske sikker på at han nok ikke synes at det jeg skriver er noe særlig. Neppe. Og han hadde nok gjort det mye bedre enn meg. Ja, helt sikkert. Han kan jo dette. Han kan ditt, han kan datt. Jeg derimot, kan ingenting. I alle fall ikke om skriving. Kanskje kan jeg litt om psykologi siden jeg har studert og jobbet med det i mange år nå, men det er nok ikke så mye at det monner til noe som helst. Ingenting som fortjener en blogg, ingenting som fortjener lesere, ingenting det er mulig å lage noe leselig av. Ikke med mine hender og mitt hode.
La meg presisere: Jeg har ikke noe egentlig grunn til å påstå at mannen ved siden av meg tenker noen av disse tingene. Det er for eksempel bare 10 minutter siden han kalt meg smart. Det vil være blodig urettferdig av meg å kalle ham kritisk eller lunken til noe av det jeg foretar meg. Dette er noe jeg tillegger ham. Jeg tilegger ham et kritisk blikk. Mitt kritiske blikk. Og jeg er så overbevisende at jeg ikke har mot til å spørre ham om hvordan de faktiske forholdene er, for svaret vil nok bare bekrefte det min indre kritiker har påstått hele tiden: Du er håpløs. Og det at du behandler andre på denne måten, gjør deg enda mer håpløs! Du ditt rottereir.
De er altså ikke så greie å hamle opp med disse indre kritikerne. Og de er en naturlig del av oss, tilstedeværelsen deres har faktisk gode bivirkninger og de har verdifulle følgesvenner: Der det finnes smådjevler, finnes også små engler. Garantert.
Men dette er ikke så enkelt å huske i kampens hete. Da kan en gå seg vill i alskens krøllete tanker og fjonge floker av foreldet spinn og tidspress og fossefall av lavt blodsukker og minner om nederlag og mislykkede forsøk. Det er da det gjelder...
...og huske at alle, alle, alle smådjevler, små eller store, rød eller blå, med eller uten våpen, er kilen. Det er bare å trekke pusten, kanskje hente fram en fjær eller Tingeling, se unge herr Diablo litt an og så sette inn støtet. Killekillekill. Snart kniser de og skoggeler og glemmer helt hva de holdt på med og fryder seg og ber om mer og ber om mindre om hverandre. Søtingene.
Men den lille djevelen er ikke alltid i nærheten. Hos mange av oss kommer den bare av og til. I perioder oftere, i andre perioder er den bare innom som snarest. Det har fått meg til å lure på hva deres stikkord er. På hvilket cue entrer de scenen? Når føler smådjevlene seg kallet?
Øyeblikket er nå.
Min indre kritiker er alltid tilstede når jeg skriver. Noen ganger elger den seg tett inntil og insisterer på å sitte ved siden av meg i stolen, andre ganger er den mer blærete og distansert, kanskje med en sigar og en drink, på andre siden av rommet. Den sukker tungt, himler med øynene, er utålmodig, synes jeg bruker for lang tid og viser hvor enormt langtekkelig han synes skribleriene mine er ved blant annet å puste oppgitt ut nesen og se ut som om det han må lese er like kjedelig som innholdsfortegnelsen på et glass med barnemat.
Min indre kritiker kan ta store deler av rommet. Jeg har forsøkt mange teknikker for å få has på han: Ignorering, kjefting, bestikkelse, skyting, mobbing, utdrivelse og trygling: "Kan du være så snill å gå vekk. Nei? Bare en halv times tid? Du trenger kanskje å hvile litt du også? Nei? Du blir værende. Akkurat. Har ikke tenkt deg noen steder, verken for hvile eller mat". I perioder er kampenene mellom meg og min indre lille smådjevel av en faen til kritiker, så harde, at jeg må hente inn hjelp. Dette er grunnen til at James Bond og Gro Harlem Brundtland er ansatt hos meg på deltid. (Gro funker ute tvil best, men James har finest rumpe og det kan være oppfriskende etter en dag ute i felten).
Min indre kritiker har også evne til å påvirke andre. I mitt hodet altså. Jeg vet at det bare er i midt hodet. Men det er ikke alltid jeg får det med meg. At det skjer, mener jeg: At prosessen settes i gang. At den Indre kritikeren har fått sitt stikkord, gjør sin entre og begynner å påvirke, ikke bare hva jeg synes om eget arbeid, men også hva jeg tror andre synes om mitt arbeid.
Som nå. Det sitter en person til i rommet. Jeg kjenner han. Vi liker å være i samme rom. Men jeg er ganske sikker på at han nok ikke synes at det jeg skriver er noe særlig. Neppe. Og han hadde nok gjort det mye bedre enn meg. Ja, helt sikkert. Han kan jo dette. Han kan ditt, han kan datt. Jeg derimot, kan ingenting. I alle fall ikke om skriving. Kanskje kan jeg litt om psykologi siden jeg har studert og jobbet med det i mange år nå, men det er nok ikke så mye at det monner til noe som helst. Ingenting som fortjener en blogg, ingenting som fortjener lesere, ingenting det er mulig å lage noe leselig av. Ikke med mine hender og mitt hode.
La meg presisere: Jeg har ikke noe egentlig grunn til å påstå at mannen ved siden av meg tenker noen av disse tingene. Det er for eksempel bare 10 minutter siden han kalt meg smart. Det vil være blodig urettferdig av meg å kalle ham kritisk eller lunken til noe av det jeg foretar meg. Dette er noe jeg tillegger ham. Jeg tilegger ham et kritisk blikk. Mitt kritiske blikk. Og jeg er så overbevisende at jeg ikke har mot til å spørre ham om hvordan de faktiske forholdene er, for svaret vil nok bare bekrefte det min indre kritiker har påstått hele tiden: Du er håpløs. Og det at du behandler andre på denne måten, gjør deg enda mer håpløs! Du ditt rottereir.
De er altså ikke så greie å hamle opp med disse indre kritikerne. Og de er en naturlig del av oss, tilstedeværelsen deres har faktisk gode bivirkninger og de har verdifulle følgesvenner: Der det finnes smådjevler, finnes også små engler. Garantert.
Men dette er ikke så enkelt å huske i kampens hete. Da kan en gå seg vill i alskens krøllete tanker og fjonge floker av foreldet spinn og tidspress og fossefall av lavt blodsukker og minner om nederlag og mislykkede forsøk. Det er da det gjelder...
...og huske at alle, alle, alle smådjevler, små eller store, rød eller blå, med eller uten våpen, er kilen. Det er bare å trekke pusten, kanskje hente fram en fjær eller Tingeling, se unge herr Diablo litt an og så sette inn støtet. Killekillekill. Snart kniser de og skoggeler og glemmer helt hva de holdt på med og fryder seg og ber om mer og ber om mindre om hverandre. Søtingene.
fredag 29. oktober 2010
Vakre gamle damer og hemmeligheter
Sist jeg gikk innover midtgangen i en buss, på jakt etter et ledig sete, møtte jeg øynene til en svært vakker kvinne. Hun satt midt i bussen sammen med to bekjente, en ved siden av seg og en rett overfor seg. Hun vekslet mellom å prate med dem og å se på menneskene som kom innover i bussen. Jeg ble straks interessert i å betrakte henne og satte meg mot kjøreretningen slik at jeg kunne se henne.
Hun er altså vakker. Ingen kan bestride det. Hun er gammel. Trygg. Bred. Sterk og massiv. Håret hennes er farget rødt. Krøllet med hårruller, børstet litt og deretter sprayet for å holde frisyren på plass. Av og til løfter hun hånden opp til ansiktet, rører lett ved det, for liksom å se til at det liggger slik det skal. Bevelgelsen er en dronning verdig og selvfølgelig ligger håret slik det skal. Det er perfekt. Det synes både hun og jeg. Vi liker spesielt godt at baksiden av hodet hennes avdekker en tred dager gammel, ubørstet liggesveis.
Hun bryr seg ikke om at jeg ser på henne. Eller at valkene hennes kryper over bukselinningen, at jakken knapt kan lukkes over de store brystene, at det er en flekk på buksen, at øyenlokkene er seget så mye at de snevret inn synsfeltet. Hun er betagende. Hun vet råd. Uansett.
Leppestiften er like rød som håret hennes. En dyp rødfarge med mye brunt i. En prangende ring på høyre hånd, på jakkeslaget en brosje i strass, formet som en firfisle. Og øynene. Sterke som stormen, allvitende. Altetende. Jeg får lyst til å fortelle henne hemmeligheter. Fortelle henne om ting jeg ellers ikke sier til noen. Bekjenne alt jeg ikke vet. At jeg henfaller til forfengelighet stadig vekk. Og at jeg tror at det er ekte. Hun ville kanskje lytte, si noen kloke ord, men så se ut i været og finne ut at det for henne var på tide å dra videre. Hjem til sine fire elskere i fire forskjellige farger. Hvorfor ikke be om mer, min kjære datter?
Skjønner dere? Hun var forbi de vanlige begrepene om skjønnhet. Hun var vakker fordi hun ikke brydde seg, men hun ser ut som om hun kunne tåle alt. Med kjærlighet! Jeg fikk lyst til å si det til henne. At hun var vakker og takke henne for at hun var der. Men jeg turde ikke. Hun kunne finne på å spise meg. I alle fall tygge av en arm hun kunne koke suppe på.
Dagen etter, en torsdag, gikk jeg på en av mine faste yogatimer. Der finnes også en vakker gammel dame, men med en annen type skjønnhet enn matriarken på bussen. Hun som står overfor meg i salen nå, er lett, høyreist, slank, mild og ansiktet hennes er dekket med myke linjer som forteller at hun har smilt mye. Hun smiler gjennom yogatimen også. Under solhilsenen, under meditasjonen. Når vi legger matter og blokker på plass er bevegelsene hennes rolige og dansende. Hun får livet til å se enkelt ut, men det er det jo ikke. Ikke med så åpne øyne.
Jeg får lyst til å fly med henne. Sveve over livene våre og høre henne fortelle historier om liv og røre og stor ståhei og stille savn og floker i tretoppene. Vi kunne samle smil og tårer og hjertesukk i små flakonger og selge dem på torget. Eller gi dem bort til dem som trenger dem i trygg viten om at der er tid til å fylle flere. Utallige.
I garderoben står vi ved samme benk. Jeg ser henne i sidesynet og i speilet som henger over benken. Jeg moter meg opp og sier til henne: Jeg håper jeg er så vakker som deg når jeg når din alder.
Ah! Så godt det var å si det! Og så godt det var å se gleden i ansiktet hennes! Hun takket og etter litt småprat fortalte hun meg hva hun trodde grunnen var. Hennes hemmelighet. Så lett som det, med klart blikk og en lett hånd på min skulder. Der fikk jeg et av livets hemmeligheter fra en vakker dame som hadde vært ute mang ei vinternatt. Og mang ei sommernatt.
Et dypt, takknemlig bukk for de gamle damene!
lørdag 2. oktober 2010
Ompa til du dør
Jeg kommer rett fra en innflyttningsfest. Et stort norsk oljeselskap har flyttet inn på en av de sentrale tomtene på torget i Trondheim og dette vil de altså feire på trøndersk vis, med folkefest og litt reklame. Jeg lot meg kjøpe og fikk høre mye bra musikk.
Men så, da hele torget vugget i takt til Tre Små Kinesere, tenkte jeg at jammen er ikke torget forandret nå. På dagen skjer her helt andre ting. Nå synger tusenvis av mennesker "fin du er så fin, du er min hjertemedisin", mens på dagtid kryr her av mennesker som skal fra et sted til en annet og tilfeldigvis krysser torget, salgsboder, ungdom som egentlig skulle vært på skolen, par som kliner på benkene, gamle mennesker som tar seg en hvil på en benk, duer, spurv... hmmm....vent litt... her er noe som ikke stemmer. Jeg vet hvor de gamle er nå. De er hjemme. Og jeg vet hvor ungdommen er. De står fremme ved scenen og venter på at Kaizer Orchestra skal komme på scenen. Og mange av de som er mer midt i livet, som krysser torget på vei til og fra jobb, de er også her nå og synger med på sanger fra de den tid de var russ og det som verre var.
Men hvor er fuglene som ellers alltid er å se på torget? De kan jo umulig være her nå. Ingen spurv eller due sitter på benkene omkring og digger dæljing på oljefat og ompa til vi dør. Det kan kanskje hende at de mest robuste i spurveflokken, eventuelt noen av måsene, satte pris på Trondheimsolistenes framføring av Puchini, men jeg tviler.
Og ingen har spurt dem, spurvene altså. Jeg vil i alle fall bli svært overrasket hvis arrangørene hadde varslet dem på forhånd. Jeg tror heller ikke jeg hadde turt, i redsel for å bli latterliggjort, å ta ordet på prosjektmøtet å si for eksempel: "Vi vet jo at dyrene og fuglene blir redde når det sendes opp fyrverkeri, tror dere det kan være vanskelig for spurven, duene og måsene når vi holder konsert og spiller vanvittig høy musikk? Det er kanskje også en utfordring at spurven henter mye av maten sin på torget og at det denne ettermiddagen/kvelden ikke blir noe kvelds på dem, skulle vi satt opp en matstasjon?"
Hvor drar de? Til vennene sine på Lade kanskje? Det er i så fall en lang flytur for de minste. Eller på hi siden av Nidarosdommen? Der er de i ly for lyden og har utsikt til Samfundet.
Hvis noen vet hvor de holder til mens trønderne rocker på torget, så gi gjerne beskjed. Neste gang drar jeg dit. Til lyden av kvirrevitt og vingesus.
Men så, da hele torget vugget i takt til Tre Små Kinesere, tenkte jeg at jammen er ikke torget forandret nå. På dagen skjer her helt andre ting. Nå synger tusenvis av mennesker "fin du er så fin, du er min hjertemedisin", mens på dagtid kryr her av mennesker som skal fra et sted til en annet og tilfeldigvis krysser torget, salgsboder, ungdom som egentlig skulle vært på skolen, par som kliner på benkene, gamle mennesker som tar seg en hvil på en benk, duer, spurv... hmmm....vent litt... her er noe som ikke stemmer. Jeg vet hvor de gamle er nå. De er hjemme. Og jeg vet hvor ungdommen er. De står fremme ved scenen og venter på at Kaizer Orchestra skal komme på scenen. Og mange av de som er mer midt i livet, som krysser torget på vei til og fra jobb, de er også her nå og synger med på sanger fra de den tid de var russ og det som verre var.
Men hvor er fuglene som ellers alltid er å se på torget? De kan jo umulig være her nå. Ingen spurv eller due sitter på benkene omkring og digger dæljing på oljefat og ompa til vi dør. Det kan kanskje hende at de mest robuste i spurveflokken, eventuelt noen av måsene, satte pris på Trondheimsolistenes framføring av Puchini, men jeg tviler.
Og ingen har spurt dem, spurvene altså. Jeg vil i alle fall bli svært overrasket hvis arrangørene hadde varslet dem på forhånd. Jeg tror heller ikke jeg hadde turt, i redsel for å bli latterliggjort, å ta ordet på prosjektmøtet å si for eksempel: "Vi vet jo at dyrene og fuglene blir redde når det sendes opp fyrverkeri, tror dere det kan være vanskelig for spurven, duene og måsene når vi holder konsert og spiller vanvittig høy musikk? Det er kanskje også en utfordring at spurven henter mye av maten sin på torget og at det denne ettermiddagen/kvelden ikke blir noe kvelds på dem, skulle vi satt opp en matstasjon?"
Hvor drar de? Til vennene sine på Lade kanskje? Det er i så fall en lang flytur for de minste. Eller på hi siden av Nidarosdommen? Der er de i ly for lyden og har utsikt til Samfundet.
Hvis noen vet hvor de holder til mens trønderne rocker på torget, så gi gjerne beskjed. Neste gang drar jeg dit. Til lyden av kvirrevitt og vingesus.
fredag 24. september 2010
960 klemmer
Kjære dere alle,
noe av det beste som finnes er klemmer. Det mener jeg helt bestemt. Det er det beste som finnes og like viktig som demokratiet, oppfinnelsen av hjulet og trær. Og jeg vet ikke helt i hvilken ende jeg skal begynne i, for det er så mange ting jeg har lyst til å si om klemmer og klemming. Det popper opp veldig mange ting på en gang når jeg setter meg ned for å formulere ord og vendinger om varme, gode, samlende klemmer.
Jeg har nærmest et religiøst forhold til det å få og det å gi klemmer; de store spørsmålene henger nært sammen med denne herlige gesten. Som for eksempel liv, død, meningen med livet, savn, tap, jubel, begynnelse og slutt. Og klemmen er en følgesvenn til så mange av følelsene våre. Når vi gråter, når vi ler, når vi blir flaue, når vi ikke føler oss mer verdt enn en muselort eller når vi er på toppen av verden og tror vi kan slåss med og beseire en bjørn om det så skulle være nødvendig. Uansett - klemmen er forhåpentligvis ikke langt unna.
Jeg har mye å si om klemming og jeg kommer tilbake til det ved en senere anledning, men i kveld skal jeg nøye meg med å si følgende:
Om 12 timer og 40 minutter får jeg en klem som jeg gleder meg veldig til og ca 3 timer etter det får jeg enda en klem som jeg gleder meg like mye til. Dette er mennesker som har vært i livet mitt lenge, som jeg setter veldig stor pris på og som jeg ikke har sett på en stund. Herlighet så fint det skal bli! Og så viktig det er så sette pris på at vi får denne anledningen!
For se her: Forventet levealder for kvinner på vår alder i Norge i dag, er 83 år. Noe som vil si at vi har 48 år igjen å leve. Hvis vi fortsetter å bo på ulike kanter av landet, så er vi heldige om vi ser hverandre en gang i måneden. Ofte er det noe som kommer i veien, og vi må alltid regne med litt svinn, så la oss derfor si at på disse 48 årene så har vi 480 anledninger til å klemmes.
Det er ikke for mye. Takk og pris så innebærer hver anledning minst to klemmer, for vi er glade for å se hverandre igjen og vi ønsker å gi noe av oss selv, gi litt varme, når vi ser den andre dra. Så da er vi oppe i 960 klemmer. Det er ikke for mange. Slett ikke. Det er for få.
De aller beste ønsker, og selvfølgelig, gode klemmer fra meg til dere.
noe av det beste som finnes er klemmer. Det mener jeg helt bestemt. Det er det beste som finnes og like viktig som demokratiet, oppfinnelsen av hjulet og trær. Og jeg vet ikke helt i hvilken ende jeg skal begynne i, for det er så mange ting jeg har lyst til å si om klemmer og klemming. Det popper opp veldig mange ting på en gang når jeg setter meg ned for å formulere ord og vendinger om varme, gode, samlende klemmer.
Jeg har nærmest et religiøst forhold til det å få og det å gi klemmer; de store spørsmålene henger nært sammen med denne herlige gesten. Som for eksempel liv, død, meningen med livet, savn, tap, jubel, begynnelse og slutt. Og klemmen er en følgesvenn til så mange av følelsene våre. Når vi gråter, når vi ler, når vi blir flaue, når vi ikke føler oss mer verdt enn en muselort eller når vi er på toppen av verden og tror vi kan slåss med og beseire en bjørn om det så skulle være nødvendig. Uansett - klemmen er forhåpentligvis ikke langt unna.
Jeg har mye å si om klemming og jeg kommer tilbake til det ved en senere anledning, men i kveld skal jeg nøye meg med å si følgende:
Om 12 timer og 40 minutter får jeg en klem som jeg gleder meg veldig til og ca 3 timer etter det får jeg enda en klem som jeg gleder meg like mye til. Dette er mennesker som har vært i livet mitt lenge, som jeg setter veldig stor pris på og som jeg ikke har sett på en stund. Herlighet så fint det skal bli! Og så viktig det er så sette pris på at vi får denne anledningen!
For se her: Forventet levealder for kvinner på vår alder i Norge i dag, er 83 år. Noe som vil si at vi har 48 år igjen å leve. Hvis vi fortsetter å bo på ulike kanter av landet, så er vi heldige om vi ser hverandre en gang i måneden. Ofte er det noe som kommer i veien, og vi må alltid regne med litt svinn, så la oss derfor si at på disse 48 årene så har vi 480 anledninger til å klemmes.
Det er ikke for mye. Takk og pris så innebærer hver anledning minst to klemmer, for vi er glade for å se hverandre igjen og vi ønsker å gi noe av oss selv, gi litt varme, når vi ser den andre dra. Så da er vi oppe i 960 klemmer. Det er ikke for mange. Slett ikke. Det er for få.
De aller beste ønsker, og selvfølgelig, gode klemmer fra meg til dere.
onsdag 8. september 2010
En skikkelig god spinatsuppe
Hvis jeg lager mat på en måte hvor jeg får uttrykke nysgjerrighet og kreativitet - så liker jeg det. Men hvis jeg skal følge en oppskrift synes jeg straks sjarmen er borte. Kanskje med unntak av Indisk mat, for der er det nok farger og dufter til å holde sansene begeistret.
I dag har jeg laget en skikkelig god spinatsuppe. Jeg spiste opp alt selv, men det er egentlig nok til to personer. Jeg bare klarte ikke å la være! Den var så god at både jeg og min indre gyldne ku, svingte oss omkring på kjøkkenet etter å ha prøvesmakt fra gryten.
Her er en slags oppskrift:
Du trenger: fersk ingefær, fersk chilli, fersk hvitløk, frisk spinat, lime, creme fraiche e.l., fetaost i terninger, grønnsaksbuljong og egg.
(Hvis du skal ha hvitløksbaguetter til, så sett på ovnen først. Det er irriterende hvis du må vente på dem til slutt).
Ta fram jerngryten eller en panne. Kutt opp fersk ingefær (ca to centimeter av en passe bred rot) , ca to, tre (kanskje fire hvis det er noen som er forkjølet) fedd hvitløk og nesten en hel chilli (kutt helt opp til det punktet hvor du har fått med noen av de sterke, gode frøene og brun alt dette i olje. Ikke bruk viften! Glem den og rop på de andre slik at de også kan nyte den delige lukten! Når den fantastiske duften har spredd seg til et annet rom, er det antakeligvis ferdig.
Tilsett en pose spinat (stort sett er de på 500 gram) og ønsk deg at økologiske råvarer var billigere og lettere tilgjengelig. La spinaten dette sammen, undre deg litt over hvor lite det faktisk ble og kjør hele greien i en kjøkkenmaskin av et slag. OG NÅ er det bare å puste dypt noen ganger, takke for at du lever og har helsen i behold OG kan se rett inn i den mest fantastiske grønnfargen! Ikke glem å vise den fram til de andre, hvis du er så heldig å han noen der.
Hell alt tilbake i gryten, tilsett 5 dl vann, 1 terning grønnsaksbuljong og tja...en halv boks creme fraiche eller rømme eller philadelfiaost eller litt fløte, alt etter hva du har, suppen skal bare kremes litt. Og det siste du tilsetter er saften av en halv lime.
La den putre med lokk på mens du koker eggene. Jeg liker å porsjere dem, fordi jeg fryder meg sånn av å slippe et rått egg ned i kokende vann. Men kokte egg går selvsgagt også fint.
Legge eggene i skålene, hvis du har litt fetaost i kjøleskapet legger du noen terninger i skålene også. Og så den nydelige grønne suppen oppi ;)
God apetitt!
I dag har jeg laget en skikkelig god spinatsuppe. Jeg spiste opp alt selv, men det er egentlig nok til to personer. Jeg bare klarte ikke å la være! Den var så god at både jeg og min indre gyldne ku, svingte oss omkring på kjøkkenet etter å ha prøvesmakt fra gryten.
Her er en slags oppskrift:
Du trenger: fersk ingefær, fersk chilli, fersk hvitløk, frisk spinat, lime, creme fraiche e.l., fetaost i terninger, grønnsaksbuljong og egg.
(Hvis du skal ha hvitløksbaguetter til, så sett på ovnen først. Det er irriterende hvis du må vente på dem til slutt).
Ta fram jerngryten eller en panne. Kutt opp fersk ingefær (ca to centimeter av en passe bred rot) , ca to, tre (kanskje fire hvis det er noen som er forkjølet) fedd hvitløk og nesten en hel chilli (kutt helt opp til det punktet hvor du har fått med noen av de sterke, gode frøene og brun alt dette i olje. Ikke bruk viften! Glem den og rop på de andre slik at de også kan nyte den delige lukten! Når den fantastiske duften har spredd seg til et annet rom, er det antakeligvis ferdig.
Tilsett en pose spinat (stort sett er de på 500 gram) og ønsk deg at økologiske råvarer var billigere og lettere tilgjengelig. La spinaten dette sammen, undre deg litt over hvor lite det faktisk ble og kjør hele greien i en kjøkkenmaskin av et slag. OG NÅ er det bare å puste dypt noen ganger, takke for at du lever og har helsen i behold OG kan se rett inn i den mest fantastiske grønnfargen! Ikke glem å vise den fram til de andre, hvis du er så heldig å han noen der.
Hell alt tilbake i gryten, tilsett 5 dl vann, 1 terning grønnsaksbuljong og tja...en halv boks creme fraiche eller rømme eller philadelfiaost eller litt fløte, alt etter hva du har, suppen skal bare kremes litt. Og det siste du tilsetter er saften av en halv lime.
La den putre med lokk på mens du koker eggene. Jeg liker å porsjere dem, fordi jeg fryder meg sånn av å slippe et rått egg ned i kokende vann. Men kokte egg går selvsgagt også fint.
Legge eggene i skålene, hvis du har litt fetaost i kjøleskapet legger du noen terninger i skålene også. Og så den nydelige grønne suppen oppi ;)
God apetitt!
lørdag 21. august 2010
Å vente er å hvile
På onsdag stakk jeg en bok i vesken, såg på klokken og gikk ut døren til tross for at jeg var tidlig ute og visste at jeg måtte vente minst 10 minutter på holdeplassen før trikken kom. Og jeg tok meg selv i å tenke at det gjør ingenting, det er faktisk veldig fint, jeg kan godt vente litt på trikken. Og den overraskelsen ble starten på denne lille teksten om å vente.
For er ikke venting egentlig noe av det verste jeg vet?
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt det fortalt: Å vente er vanskelig. Og like mange ganger som jeg har hørt denne påstanden, har jeg hevdet den selv. Å vente er noe av det vanskeligste som er. Det skaper uro, kroppslig og mentalt, noen ganger vokser uroen seg til irritasjon og fortvilelse, leddene i kroppen blir til gele, musklene invaderes av kløe, håret vrir seg til alle retninger og utålmodige utsagn som "Kom igjen!" plompser ut over tungen.
De siste to ukene har jeg ventet på store ting: At andre skulle ta avgjørelser som ville ha betydelige konsekvenser for meg. Det har gjort meg usikker. Og jeg har ventet på små ting: At maten skulle bli klar og at de jeg skulle på tur med, skulle få ræva i gir og slutte med somlingen. Det gjorde meg utålmodig.
Men kan jeg kanskje velge å ha det anderledes?
Da jeg stod på trikkeholdeplassen merket jeg at jeg likte å ha det akkurat sånn som jeg hadde det da. Jeg var strålende fornøyd med å lese bok og vente på trikken. Det gikk helt fint. Dagen var likevel full av gjøremål og dette var en av de få pausene jeg kom til å få på flere timer. Trodde jeg.
Men så tok det ikke lang tid før jeg fikk sjansen til å vente igjen. Det var 19 personer foran meg i køen og EN som betjente køen. Han var stresset, svett og jobbet i samme tempo som sneglene danser samba. Jeg ble med en gang litt negativ: Huffet meg, sukke litt tungt og syntes at dette er mindre bra enn mye annet. Varmt var det også. Men måtte det være sånn? Må venting være vanskelig? Kan negativ tenkning rundt venting sammenliknes med å stramme kjevene når du knar en brøddeig? Altså at det ikke har noe for seg i det hele tatt, bortsett fra at gjærsoppen liker det dårlig og hevner seg ved å la hevingen gå senere?
Det var fortsatt 15 personer foran meg i køen. Jeg utfordret meg selv - kan jeg nyte det? Kan det å vente være enkelt? Like godt som en morgenstrekk?
Jeg vippet hodet litt fra side til side. Slappet av i kjeven og i ansiktet. Trakk pusten dypt noen ganger. Og så tenkte jeg litt på hva jeg hadde gjort, forberedte meg litt til noe jeg skulle senere på dagen. Og snart føltes det ikke så anderledes fra å sitte hjemme i vinduskarmen med en god kopp te. Mens de andre i køen stod rundt meg og trippet. Ville videre. Ville fram. Men dit kom de ikke før senere.
For er ikke venting egentlig noe av det verste jeg vet?
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt det fortalt: Å vente er vanskelig. Og like mange ganger som jeg har hørt denne påstanden, har jeg hevdet den selv. Å vente er noe av det vanskeligste som er. Det skaper uro, kroppslig og mentalt, noen ganger vokser uroen seg til irritasjon og fortvilelse, leddene i kroppen blir til gele, musklene invaderes av kløe, håret vrir seg til alle retninger og utålmodige utsagn som "Kom igjen!" plompser ut over tungen.
De siste to ukene har jeg ventet på store ting: At andre skulle ta avgjørelser som ville ha betydelige konsekvenser for meg. Det har gjort meg usikker. Og jeg har ventet på små ting: At maten skulle bli klar og at de jeg skulle på tur med, skulle få ræva i gir og slutte med somlingen. Det gjorde meg utålmodig.
Men kan jeg kanskje velge å ha det anderledes?
Da jeg stod på trikkeholdeplassen merket jeg at jeg likte å ha det akkurat sånn som jeg hadde det da. Jeg var strålende fornøyd med å lese bok og vente på trikken. Det gikk helt fint. Dagen var likevel full av gjøremål og dette var en av de få pausene jeg kom til å få på flere timer. Trodde jeg.
Men så tok det ikke lang tid før jeg fikk sjansen til å vente igjen. Det var 19 personer foran meg i køen og EN som betjente køen. Han var stresset, svett og jobbet i samme tempo som sneglene danser samba. Jeg ble med en gang litt negativ: Huffet meg, sukke litt tungt og syntes at dette er mindre bra enn mye annet. Varmt var det også. Men måtte det være sånn? Må venting være vanskelig? Kan negativ tenkning rundt venting sammenliknes med å stramme kjevene når du knar en brøddeig? Altså at det ikke har noe for seg i det hele tatt, bortsett fra at gjærsoppen liker det dårlig og hevner seg ved å la hevingen gå senere?
Det var fortsatt 15 personer foran meg i køen. Jeg utfordret meg selv - kan jeg nyte det? Kan det å vente være enkelt? Like godt som en morgenstrekk?
Jeg vippet hodet litt fra side til side. Slappet av i kjeven og i ansiktet. Trakk pusten dypt noen ganger. Og så tenkte jeg litt på hva jeg hadde gjort, forberedte meg litt til noe jeg skulle senere på dagen. Og snart føltes det ikke så anderledes fra å sitte hjemme i vinduskarmen med en god kopp te. Mens de andre i køen stod rundt meg og trippet. Ville videre. Ville fram. Men dit kom de ikke før senere.
søndag 8. august 2010
4 deilige kilo med is...
... godt fordelt på hofter og lår og mage og rumpe. Jeg er fornøyd :) For det er ikke til å komme forbi at det er med isen og kiloene, som med kattene og hårene: Du får ikke det ene uten det andre. Og hvis du da virkelig, virkelig, virkelig elsker is eller katter, ja, så er den beste løsningen og favne om både fordelene og ulempene.
Jeg velger å se på de kiloene som at jeg nå, og en stund framover, er omfavnet av eksklusive, smaksatte sommerminner - og jeg verdsetter dem høyt. Jeg ville ikke byttet bort et eneste gram smør, smil eller gledens utsagn. For det deilige med disse kiloene er jo at de ble mine i godt selskap. Iskilo er fantastisk trivelige kilo, kanskje de aller triveligste.
Det er derfor med et visst vemod jeg tenker på at de skal forlate meg. Heldigvis skjer det i et såpass lavt tempo at jeg rekker å kysse dem takk og adjø, før de forsvinner.
Utover høsten vil gram etter gram med etterlatenskaper av is forlate meg. De vil holde meg varm og frisk i kinnene, forbrennes og blande seg med nye gode høstminner de selv er med på å lage. En dæsj pistasjis møter en bukett røsslyng, en kule stracciatella bukker for en gyllengul bjørkeskog og uttallige skjeer med pasjonsfruktsorbet lister seg stille vekk når jeg bøyer meg ned for å plukke en håndfull knallrød tyttebær.
Eller når jeg til vinteren er på vei til og fra jobb. I snøslapps og regn og kulde som kryper inn under klærne, kan kalorier og sommerminner synge en varmende duett: Takk og lov for at jeg momset i meg den kjempestore softisen a og jeg spiste på moloen i Bodø! Det var ferske reker og loff og majones og måser og turister og musserende vin og garvede fiskere og lukten av hav og uttklekkeing av forretningsideer (også de med topping).
Eller hva med den pinneisen som smakte kjempegodt etter grottetur i Mo i Rana sammen med b? Bare tyve minutter før den isen, satt vi i snøen, utslåtte av glede over vårens første solstråler. Endelig sol! Endelig vår! Vi ble selvfølgelig lurt! (Men det er så lett å tro på våren når både sol og is er tilstede!). Og sommerkvelden på Stjørdal med c, vi spiste softis med strø både oppå og under (dere vet hvor irriterende det er å ikke ha igjen sjokoladestrø til de siste munnfullene) og vi tuslet omkring i de samme gatene som vi gjorde ugagn i da vi var fjortiser. En uforglemmelig kveld.
Og der er mange fler: Middagene med d og e hvor isen alltid har følge av fruktsalat, neonfargede småis fra fryseren som får barneøyne til å glitre og tro på mirakler, f som ble fra seg av lykke da hun fant pæreis i butikken, sakte skritt og gode smil og mmmm.... fra g når vi tusler over Torgallmenningen i Bergen og er skjønt enige om at kvalitet er nøkkelen til det meste, meldingen fra h om å møtes for å ta den årlige isen på bryggen, der hvor vi får kuleis OG softis i samme kjeks...
Sommeren er ikke over ennå, det er ennå tid: Del en is :) Gjerne med meg! Jeg er klar!
Jeg velger å se på de kiloene som at jeg nå, og en stund framover, er omfavnet av eksklusive, smaksatte sommerminner - og jeg verdsetter dem høyt. Jeg ville ikke byttet bort et eneste gram smør, smil eller gledens utsagn. For det deilige med disse kiloene er jo at de ble mine i godt selskap. Iskilo er fantastisk trivelige kilo, kanskje de aller triveligste.
Det er derfor med et visst vemod jeg tenker på at de skal forlate meg. Heldigvis skjer det i et såpass lavt tempo at jeg rekker å kysse dem takk og adjø, før de forsvinner.
Utover høsten vil gram etter gram med etterlatenskaper av is forlate meg. De vil holde meg varm og frisk i kinnene, forbrennes og blande seg med nye gode høstminner de selv er med på å lage. En dæsj pistasjis møter en bukett røsslyng, en kule stracciatella bukker for en gyllengul bjørkeskog og uttallige skjeer med pasjonsfruktsorbet lister seg stille vekk når jeg bøyer meg ned for å plukke en håndfull knallrød tyttebær.
Eller når jeg til vinteren er på vei til og fra jobb. I snøslapps og regn og kulde som kryper inn under klærne, kan kalorier og sommerminner synge en varmende duett: Takk og lov for at jeg momset i meg den kjempestore softisen a og jeg spiste på moloen i Bodø! Det var ferske reker og loff og majones og måser og turister og musserende vin og garvede fiskere og lukten av hav og uttklekkeing av forretningsideer (også de med topping).
Eller hva med den pinneisen som smakte kjempegodt etter grottetur i Mo i Rana sammen med b? Bare tyve minutter før den isen, satt vi i snøen, utslåtte av glede over vårens første solstråler. Endelig sol! Endelig vår! Vi ble selvfølgelig lurt! (Men det er så lett å tro på våren når både sol og is er tilstede!). Og sommerkvelden på Stjørdal med c, vi spiste softis med strø både oppå og under (dere vet hvor irriterende det er å ikke ha igjen sjokoladestrø til de siste munnfullene) og vi tuslet omkring i de samme gatene som vi gjorde ugagn i da vi var fjortiser. En uforglemmelig kveld.
Og der er mange fler: Middagene med d og e hvor isen alltid har følge av fruktsalat, neonfargede småis fra fryseren som får barneøyne til å glitre og tro på mirakler, f som ble fra seg av lykke da hun fant pæreis i butikken, sakte skritt og gode smil og mmmm.... fra g når vi tusler over Torgallmenningen i Bergen og er skjønt enige om at kvalitet er nøkkelen til det meste, meldingen fra h om å møtes for å ta den årlige isen på bryggen, der hvor vi får kuleis OG softis i samme kjeks...
Sommeren er ikke over ennå, det er ennå tid: Del en is :) Gjerne med meg! Jeg er klar!
mandag 2. august 2010
Kjærlighet og leggetid + svaret på det meste.
Kjære lesere,
takk for at dere er innom. I kveld handler det om kjærlighet og leggetid.
Her om dagen skrev jeg i statusmeldingen min på Facebook: "Jeg har skjønt det. Bare spør hvis du lurer på noe". Det er alltid spennende å se hvilken respons en får etter å ha vært eplekjekk, så jeg ventet i spenning.
Ett av spørsmålen som kom handlet om det å være menneske og hva som gir mening til det: Hvorfor finnes det et ord som heter nestekjærlighet? Har de ulike kjærlighetsformene vi snakker om overhode noe med hverandre å gjøre?
Vel. Det er et interessant spørsmål. Svaret er ja. Ja, jeg tror at de ulike formene for kjærlighet vi snakker om, har alt med hverandre å gjøre. Kjærligheten til en bror, en søster, en bok, en venn, en elsker, en elsker, en elsker (og kanskje enda en elsker), en hund, til naturen, til månen, til nypresset gulrotjuice, til en som døde for lenge siden, til noen som skal fødes om litt. Jeg tror alle former for kjærlighet kommer fra samme sted og, i mangel av et bedre uttrykk, smaker like godt, lik som kjærlighet til sin neste gjør.
Jeg vet at vi i vår kultur graderer følelsen av kjærlighet. Kjærlighet til en partner eller venn graderes av mange til å ha en slags høyere rang, enn for eksempel kjærligheten til et husdyr. Og hvis du skulle være så uheldig å si at du føler kjærlighet til en plante, eller enda verre, en mygg, så risikerer du å bli ledd av. Føl kjærlighet for hva du vil, hvem du vil, når du vil og la den være så dyp du vil. Det er svaret.
Et annet spørsmål var av den mer praktiske typen: Hvordan få to barn, på 7 og 8 år til å sovne på et høvelig tidspunkt i kveld, når de er helt ute av døgnrytme?
Svaret er å følge nøye med når sovntoget kommer, lese litt og så gjøre en avansert utgave av den reglen vi alle kan: Tommeltott, slikkepott, langemann, ringemann, og lille Petter spillemann... Altså det som noen i dag, på godt norsk, kaller Bodyscan. Benevn alle kroppsdelene etter tur og i rolig tempo, etter å ha bedt barna om å kjenne på pusten i magen en stund. Søvn handler om konsentrasjon og avslapning og denne øvelsen forener begge aspektene.
Jeg har selvfølgelig ikke svarET. Ikke på spørsmål om kjærlighet, ei heller om hvordan en kan få sommeryre barn til å sove. Men jeg vil gjerne fortelle dere om en drøm jeg hadde for en tid tilbake og som jeg har båret med meg siden. Det var en tid hvor jeg lurte veldig på om jeg skulle ta til høyre eller venstre, oppover eller nedover, til lands eller til vands.... Jeg tar den fram når jeg oppdager at jeg tenker for mye.
Jeg drømte at en stemme sa til meg: Svaret? Du trenger bare spørsmålet. Spørsmålet er svaret. Når du har spørsmålet har du allerede alt du trenger.
Så. Til alle oss som grubler, veier for og i mot, vurderer ting fra ulike perspektiver. Vi har det allerede. Vi kan kanskje gruble litt mindre, for det essensielle er å leve, kanskje til og med hvile, i spørsmålet.
takk for at dere er innom. I kveld handler det om kjærlighet og leggetid.
Her om dagen skrev jeg i statusmeldingen min på Facebook: "Jeg har skjønt det. Bare spør hvis du lurer på noe". Det er alltid spennende å se hvilken respons en får etter å ha vært eplekjekk, så jeg ventet i spenning.
Ett av spørsmålen som kom handlet om det å være menneske og hva som gir mening til det: Hvorfor finnes det et ord som heter nestekjærlighet? Har de ulike kjærlighetsformene vi snakker om overhode noe med hverandre å gjøre?
Vel. Det er et interessant spørsmål. Svaret er ja. Ja, jeg tror at de ulike formene for kjærlighet vi snakker om, har alt med hverandre å gjøre. Kjærligheten til en bror, en søster, en bok, en venn, en elsker, en elsker, en elsker (og kanskje enda en elsker), en hund, til naturen, til månen, til nypresset gulrotjuice, til en som døde for lenge siden, til noen som skal fødes om litt. Jeg tror alle former for kjærlighet kommer fra samme sted og, i mangel av et bedre uttrykk, smaker like godt, lik som kjærlighet til sin neste gjør.
Jeg vet at vi i vår kultur graderer følelsen av kjærlighet. Kjærlighet til en partner eller venn graderes av mange til å ha en slags høyere rang, enn for eksempel kjærligheten til et husdyr. Og hvis du skulle være så uheldig å si at du føler kjærlighet til en plante, eller enda verre, en mygg, så risikerer du å bli ledd av. Føl kjærlighet for hva du vil, hvem du vil, når du vil og la den være så dyp du vil. Det er svaret.
Et annet spørsmål var av den mer praktiske typen: Hvordan få to barn, på 7 og 8 år til å sovne på et høvelig tidspunkt i kveld, når de er helt ute av døgnrytme?
Svaret er å følge nøye med når sovntoget kommer, lese litt og så gjøre en avansert utgave av den reglen vi alle kan: Tommeltott, slikkepott, langemann, ringemann, og lille Petter spillemann... Altså det som noen i dag, på godt norsk, kaller Bodyscan. Benevn alle kroppsdelene etter tur og i rolig tempo, etter å ha bedt barna om å kjenne på pusten i magen en stund. Søvn handler om konsentrasjon og avslapning og denne øvelsen forener begge aspektene.
Jeg har selvfølgelig ikke svarET. Ikke på spørsmål om kjærlighet, ei heller om hvordan en kan få sommeryre barn til å sove. Men jeg vil gjerne fortelle dere om en drøm jeg hadde for en tid tilbake og som jeg har båret med meg siden. Det var en tid hvor jeg lurte veldig på om jeg skulle ta til høyre eller venstre, oppover eller nedover, til lands eller til vands.... Jeg tar den fram når jeg oppdager at jeg tenker for mye.
Jeg drømte at en stemme sa til meg: Svaret? Du trenger bare spørsmålet. Spørsmålet er svaret. Når du har spørsmålet har du allerede alt du trenger.
Så. Til alle oss som grubler, veier for og i mot, vurderer ting fra ulike perspektiver. Vi har det allerede. Vi kan kanskje gruble litt mindre, for det essensielle er å leve, kanskje til og med hvile, i spørsmålet.
lørdag 24. juli 2010
Delegering av ansvar blant passasjerene på trikken
Først: Takk for kommentarer og velkommen til de nye følgerne av bloggen. Jeg setter stor pris på all tilbakemelding og dialog :) Virkelig! Jeg blir rørt og smiler stort hver gang jeg hører fra dere :)
I går lærte jeg noe av meg selv og det synes jeg var såpass stilig at jeg har lyst til å dele det med dere.
Og kanskje spesielt de av dere som er over gjennomsnittet sensitiv og kanskje også over gjennomsnittet ansvarlig i stilen.
Jeg satt på trikken ned til byen. Og selv om det er midt i fellesferien var trikken godt fyllt opp med alt fra solbrune tyveåringer som overhodet ikke har kontakt med at de en gang skal dø og som flommer over av deilig selvtillit og energi og smil og flørt og latter og tull og tøys, til middelaldrende menn som har like mye klær på seg i 18 pluss og sol som i 0 grader og regn og som allerede har tenkt en hel del på hvilke spor de kommer, eller ikke kommer, til å sette igjen etter seg i denne verden. Og mellom disse to kategoriene var det også toåringer som klatet på setene, middeladrende kvinner som pludret med toåringene og gamle damer som hadde staset seg opp i sommerblusen sin.
Jeg reiste meg litt før holdeplassen og ble stående sammen med en gutt på ca sytten år og en ung mor med et barn i barnevogn og et barn på hoften. Det var åpenbart at hun kom til å trenge hjelp når vi skulle av trikken. Jeg gjorde meg klar, men la samtidig merke til at gutten overhodet ikke gjorde noe mine til å skulle hjelpe. Jeg vet ikke om han reflekterte over kvinnen, vognen og trappesatsen en gang.
Og nå er det jeg overrasker meg selv og samtidig lærer noe nytt:
Jeg tenkte at nå har jeg faktisk gjort halve jobben og det er på tide at disse andre også gjør en innsats. Så jeg snuddet meg til syttenåringen og sa: Denne damen trenger hjelp til å komme av trikken, kan du hjelpe henne?
Ja, klart det! Svarte han og smilte til både meg og damen med barnevognen. Og så samarbeidet de om å få henne ut på fortauet. Alle fornøyd.
Så. Til de av dere (og meg selv) som er sånn laget at når dere går inn i et rom så har dere etter et halvt minutt fått med dere hvem som er forkjølet, hvem som trenger hjelp til noe, hvem som er lei seg eller glad eller hvem som er bitter eller stolt, til oss vil jeg gjerne si: Husk at ikke alle andre legger merke til det samme, men at de likevel gjerne hjelper til - bare noen forteller dem hva de kan hjelpe til med. Å samle informasjon er en hel jobb - deleger resten til noen andre i de situasjoner dere kan :)
Eller hva tror dere?
I går lærte jeg noe av meg selv og det synes jeg var såpass stilig at jeg har lyst til å dele det med dere.
Og kanskje spesielt de av dere som er over gjennomsnittet sensitiv og kanskje også over gjennomsnittet ansvarlig i stilen.
Jeg satt på trikken ned til byen. Og selv om det er midt i fellesferien var trikken godt fyllt opp med alt fra solbrune tyveåringer som overhodet ikke har kontakt med at de en gang skal dø og som flommer over av deilig selvtillit og energi og smil og flørt og latter og tull og tøys, til middelaldrende menn som har like mye klær på seg i 18 pluss og sol som i 0 grader og regn og som allerede har tenkt en hel del på hvilke spor de kommer, eller ikke kommer, til å sette igjen etter seg i denne verden. Og mellom disse to kategoriene var det også toåringer som klatet på setene, middeladrende kvinner som pludret med toåringene og gamle damer som hadde staset seg opp i sommerblusen sin.
Jeg reiste meg litt før holdeplassen og ble stående sammen med en gutt på ca sytten år og en ung mor med et barn i barnevogn og et barn på hoften. Det var åpenbart at hun kom til å trenge hjelp når vi skulle av trikken. Jeg gjorde meg klar, men la samtidig merke til at gutten overhodet ikke gjorde noe mine til å skulle hjelpe. Jeg vet ikke om han reflekterte over kvinnen, vognen og trappesatsen en gang.
Og nå er det jeg overrasker meg selv og samtidig lærer noe nytt:
Jeg tenkte at nå har jeg faktisk gjort halve jobben og det er på tide at disse andre også gjør en innsats. Så jeg snuddet meg til syttenåringen og sa: Denne damen trenger hjelp til å komme av trikken, kan du hjelpe henne?
Ja, klart det! Svarte han og smilte til både meg og damen med barnevognen. Og så samarbeidet de om å få henne ut på fortauet. Alle fornøyd.
Så. Til de av dere (og meg selv) som er sånn laget at når dere går inn i et rom så har dere etter et halvt minutt fått med dere hvem som er forkjølet, hvem som trenger hjelp til noe, hvem som er lei seg eller glad eller hvem som er bitter eller stolt, til oss vil jeg gjerne si: Husk at ikke alle andre legger merke til det samme, men at de likevel gjerne hjelper til - bare noen forteller dem hva de kan hjelpe til med. Å samle informasjon er en hel jobb - deleger resten til noen andre i de situasjoner dere kan :)
Eller hva tror dere?
lørdag 17. juli 2010
Nakne menn i midnattsol
Jeg er i Bodø. Og når jeg er i Bodø, så bor jeg i et naust ved ei småbåthavn på Nordsiden av byen. Det kan ikke bli bedre. Når jeg ser ut vinduet nå, eller sitter på terrassen, har jeg utsikt til Landego og midnattsolen og Lofotveggen. Det er Nord-Norge på sitt beste, lukten av hav, følelsen av de mektige fjellene og lyden av nordnorske måker, som i likhet med nordlenningne vet å lage myke, runde lyder, men likevel ikke pakke inn budskapet mer enn strengt tatt nødvendig.
Jeg kom hjem fra byen for ca en og halv time siden. En venn og jeg har hatt en deilig kveld med ferske reker og en flaske vin på kaia, i hjertet av byen. Da jeg kom hjem gledet jeg meg til å tulle et pledd rundt meg og beundre solen, men freden ble brutt av skikkelig dårlig teknomusikk fra et naust litt lenger ned i rekken.
Jeg bestemte meg for å gå å se litt nærmere etter hva dette kunne være for et selskap og da jeg kom ned på kaien fikk jeg se to flotte, nakne mannekropper på vei ut for å bade. De såg meg ikke og jeg kunne uforstyrret være vitne til hele seansen. Og da de kom opp gikk jeg mot dem, hilste og sa: Jeg hadde egentlig tenkt å be dere om å dempe dere, men nakenbadingen gjør meg mildere stemt.
Så startet forhandlingene om hva de måtte gjøre for fortsatt å få spille høy musikk. Og jeg må si at jeg følte at jeg gikk av med seieren, da disse to mennene, godt kvikket opp av et kaldt bad, danset for meg dere nede på kaien:) Deretter ba de meg opp på en cognac, anslo at jeg var 6 år yngre enn min faktiske alder og etterhvert satt de på Levva Livet med Åge Aleksandersen og så sang de refrenget til ære for trønderen (meg altså). Og så badet de for meg en gang til. Akk. Den indre forgylte ku kan opptre i så mange former...
Jeg kom hjem fra byen for ca en og halv time siden. En venn og jeg har hatt en deilig kveld med ferske reker og en flaske vin på kaia, i hjertet av byen. Da jeg kom hjem gledet jeg meg til å tulle et pledd rundt meg og beundre solen, men freden ble brutt av skikkelig dårlig teknomusikk fra et naust litt lenger ned i rekken.
Jeg bestemte meg for å gå å se litt nærmere etter hva dette kunne være for et selskap og da jeg kom ned på kaien fikk jeg se to flotte, nakne mannekropper på vei ut for å bade. De såg meg ikke og jeg kunne uforstyrret være vitne til hele seansen. Og da de kom opp gikk jeg mot dem, hilste og sa: Jeg hadde egentlig tenkt å be dere om å dempe dere, men nakenbadingen gjør meg mildere stemt.
Så startet forhandlingene om hva de måtte gjøre for fortsatt å få spille høy musikk. Og jeg må si at jeg følte at jeg gikk av med seieren, da disse to mennene, godt kvikket opp av et kaldt bad, danset for meg dere nede på kaien:) Deretter ba de meg opp på en cognac, anslo at jeg var 6 år yngre enn min faktiske alder og etterhvert satt de på Levva Livet med Åge Aleksandersen og så sang de refrenget til ære for trønderen (meg altså). Og så badet de for meg en gang til. Akk. Den indre forgylte ku kan opptre i så mange former...
torsdag 15. juli 2010
Ukul bærte
Sist lørdag gikk en venninne og jeg opp Munkegata i Trondheim. Det er en staselig gate, med brede fortau og store flotte trær. Klokken var så mye klokken bruker å være når en har drukket tre pils i kveldssolen. Vi hadde akkurat passert Stiftsgården (dere vet, dit Märtha og Ari spaserte etter vielsen) og i mot oss kom fire unge menn leende og fjasende ned gaten. De var stilige i tøyet, stylet på håret, hadde en frisk gyllenbrun farge i fjeset og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg antar at de var ganske sikre på at det ble damer på dem denne kvelden.
Da de var ca fire meter fra oss, kastet den ene av dem en halvfull ølboks mot en søppeldunk. Men han bommet og ølboksen snurret ut i gaten og etterlot seg striper av øl. De lo. Høyt og tydelig, samtidig som ingen av dem gjorde tegn til å skulle bruke noen av treningssentermusklene sine til å plukke opp ølboksen. De var på topp, de hadde dagen, de var så kule at de kunne gjøre hva som helst og komme unna med det. De kan være ganske deilige de øyeblikkene der, ikke sant? Hakuna Matata...
Bare to sekunder etterpå sto han som kastet ølboksen ansikt til ansikt med meg. Jeg sa: Den boksen du kastet synes jeg du skal plukke opp. Hvem tror du rydder etter deg?
Og i løpet av de få sekundene det tok å si den setningen forvandlet holdningen hans seg fra uovervinnelig til 'du har helt rett, jeg glemte meg, jeg skal plukke den opp med en gang'. Og han gjorde det og vi smilte til hverandre og jeg tenkte at det var jammen fint at han ryddet etter seg og han tenkte at det var jammen feil dame og kaste ølbokser foran. Og kanskje tenkte han også: Ukul bærte, hun der...
Det har han helt rett i.
Men hva er det beste? Ikke bry seg eller si i fra? Ukul bærte eller likegyldig bærte? Hva ville du gjort? Er det bare teit å bry seg med sånne ting?
Da de var ca fire meter fra oss, kastet den ene av dem en halvfull ølboks mot en søppeldunk. Men han bommet og ølboksen snurret ut i gaten og etterlot seg striper av øl. De lo. Høyt og tydelig, samtidig som ingen av dem gjorde tegn til å skulle bruke noen av treningssentermusklene sine til å plukke opp ølboksen. De var på topp, de hadde dagen, de var så kule at de kunne gjøre hva som helst og komme unna med det. De kan være ganske deilige de øyeblikkene der, ikke sant? Hakuna Matata...
Bare to sekunder etterpå sto han som kastet ølboksen ansikt til ansikt med meg. Jeg sa: Den boksen du kastet synes jeg du skal plukke opp. Hvem tror du rydder etter deg?
Og i løpet av de få sekundene det tok å si den setningen forvandlet holdningen hans seg fra uovervinnelig til 'du har helt rett, jeg glemte meg, jeg skal plukke den opp med en gang'. Og han gjorde det og vi smilte til hverandre og jeg tenkte at det var jammen fint at han ryddet etter seg og han tenkte at det var jammen feil dame og kaste ølbokser foran. Og kanskje tenkte han også: Ukul bærte, hun der...
Det har han helt rett i.
Men hva er det beste? Ikke bry seg eller si i fra? Ukul bærte eller likegyldig bærte? Hva ville du gjort? Er det bare teit å bry seg med sånne ting?
onsdag 7. juli 2010
Å temme tigeren
Jeg har lyst til å fortelle dere om en drøm jeg hadde for ikke så lenge siden. Den handler om lille meg og en stor, tung, men elegant tiger som hadde tegneserieaktige kvasse, lange, kritt hvite tenner.
Jeg var i rolige, trygge omgivelser, rent bortsett fra at der var en tiger i rommet. Der var også en kvinnelig tigertemmer og hun var der for å være min trener. Min egen tigertemmertrener :) (Jeg bare elsker hvordan drømmverdenen ordner ting til og hjelper deg gjennom en utfordring!). Jeg stod ikke så langt unna tigeren og tigertrenertemmeren nikket som tegn på at jeg kunne gå nærmere. Tigeren såg ganske fredelig ut, ikke sint i alle fall, men jo nærmere jeg kom, jo sterkere, mektigere og mer aggresiv ble den. Jeg såg engstelig i trenerens retning og lurte på om ikke dette var nært nok, men hun nikket meg videre.
Snart stod jeg helt inntil tigeren. Jeg kunne kjenne varmen fra den, den tunge pusten og jeg ante kraften i den massive kroppen. Så brølte den. Gapet til tigeren åpnet seg og jeg såg ikke lenger værhårene og snuten. Jeg såg tennene i sin fulle lengde, den blodrøde innsiden av munnen og jeg lyden av brølet sendte skjelvinger gjennom meg.
Men jeg var mindre redd enn jeg trodde og tigeretemmertreneren rokket ikke i sin tro på at jeg skulle klare dette helt fin. Så jeg stod pal. Jeg ventet til skrekken la seg. Til det gikk opp for meg at tigeren ikke var farlig.
I drømmeverdenene kan tigeren symbolisere makt eller noe aggressivt. For meg, i denne drømmen handlet det om å temme en redsel. Og det klarte jeg - med litt hjelp av den delen av meg som vet hvordan tigere temmes og redsler overkommes. Vi har det i oss, alle sammen ;)
Jeg var i rolige, trygge omgivelser, rent bortsett fra at der var en tiger i rommet. Der var også en kvinnelig tigertemmer og hun var der for å være min trener. Min egen tigertemmertrener :) (Jeg bare elsker hvordan drømmverdenen ordner ting til og hjelper deg gjennom en utfordring!). Jeg stod ikke så langt unna tigeren og tigertrenertemmeren nikket som tegn på at jeg kunne gå nærmere. Tigeren såg ganske fredelig ut, ikke sint i alle fall, men jo nærmere jeg kom, jo sterkere, mektigere og mer aggresiv ble den. Jeg såg engstelig i trenerens retning og lurte på om ikke dette var nært nok, men hun nikket meg videre.
Snart stod jeg helt inntil tigeren. Jeg kunne kjenne varmen fra den, den tunge pusten og jeg ante kraften i den massive kroppen. Så brølte den. Gapet til tigeren åpnet seg og jeg såg ikke lenger værhårene og snuten. Jeg såg tennene i sin fulle lengde, den blodrøde innsiden av munnen og jeg lyden av brølet sendte skjelvinger gjennom meg.
Men jeg var mindre redd enn jeg trodde og tigeretemmertreneren rokket ikke i sin tro på at jeg skulle klare dette helt fin. Så jeg stod pal. Jeg ventet til skrekken la seg. Til det gikk opp for meg at tigeren ikke var farlig.
I drømmeverdenene kan tigeren symbolisere makt eller noe aggressivt. For meg, i denne drømmen handlet det om å temme en redsel. Og det klarte jeg - med litt hjelp av den delen av meg som vet hvordan tigere temmes og redsler overkommes. Vi har det i oss, alle sammen ;)
tirsdag 6. juli 2010
Jordbær og Allah
Et eller annet skjedde i dag da jeg skulle kjøpe en kurv etterlengtede jordbær. Kan hende det var det fine været eller feriefølelsen, men jeg lot meg rive med av noe jeg ikke helt kan sette fingeren på hva var. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg overrasket meg selv.
Men jeg tuslet altså i et bedagelig tempo langs Dronningens gate i Trondheim, solen varmet meg i ryggen og jeg nøt fridagen og at jeg ikke hadde annet på programmet enn å kjøpe en kurv jordbær, åpne en flaske vin og lese ferdig den fantastiske boken Shantaram (Gregory Roberts).
På vei inn i butikken møtte jeg flere som lot seg friste av de deilige rød bærene og vi smilte til hverandre over posene og kurvene. Innehaveren såg også ut til å være glad for at jordbærene var kommet og da han tok imot pengene fortalte han at bærene var fra Lier. - Når kommer trønderbærene da? Spurte jeg. Han hevet de kraftige øyenbrynene og fikk et oppgitt uttrykk i ansiktet. - Do vet, det er jo ikke sol, sa han på nesten ekte trøndersk og nikket ut mot gaten. - Og der komme mye, masse regn i forrige uke som ødela masse planter. Folk satse på spinat og andre ting... Han slo ut med armene og såg ærlig bekymret og lei seg ut og jeg tenkte at denne innflytteren hadde jammen forstått hvor mye jordbær betyr for det norske folket. Jeg følte at vi hadde et ektefølt jordbærøyeblikk der ved kassen. Og det var da jeg hørte meg selv si - Vi får håpe Gud hjelper til, vi får be for jordbærene!
Jeg nølte et sekund over det jeg hadde sagt og såg etter hans reaksjon, og min egen også forsåvidt. Jeg var redd jeg hadde handlet ut fra fordommer. Men takk og pris så hadde det bekymrede ansiktet hans forvandlet seg til et stort smil og han sa at det får vi gjøre!
Så kjære dere, i kraft av et bær som får to mennesker til å strekke seg inn i hverandres kultur og lage et godt øyeblikk sammen: La oss sende gode tanker til de som styrer med slikt og be om at trønderbærene får sol og varme slik at de kan bli saftige, modne og følgelig skape mange smil og momsende munner:) Jordbær til trønderne - Insha' Allah!
PS. Jordbærne er 15 kroner billigere på frukt- og grøntbutikken i Dronningens gate, enn den er på torget.
Abonner på:
Innlegg (Atom)