Å vente er å hvile

På onsdag stakk jeg en bok i vesken, såg på klokken og gikk ut døren til tross for at jeg var tidlig ute og visste at jeg måtte vente minst 10 minutter på holdeplassen før trikken kom. Og jeg tok meg selv i å tenke at det gjør ingenting, det er faktisk veldig fint, jeg kan godt vente litt på trikken. Og den overraskelsen ble starten på denne lille teksten om å vente.

For er ikke venting egentlig noe av det verste jeg vet?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt det fortalt: Å vente er vanskelig. Og like mange ganger som jeg har hørt denne påstanden, har jeg hevdet den selv. Å vente er noe av det vanskeligste som er. Det skaper uro, kroppslig og mentalt, noen ganger vokser uroen seg til irritasjon og fortvilelse, leddene i kroppen blir til gele, musklene invaderes av kløe, håret vrir seg til alle retninger og utålmodige utsagn som "Kom igjen!" plompser ut over tungen.

De siste to ukene har jeg ventet på store ting: At andre skulle ta avgjørelser som ville ha betydelige konsekvenser for meg. Det har gjort meg usikker. Og jeg har ventet på små ting: At maten skulle bli klar og at de jeg skulle på tur med, skulle få ræva i gir og slutte med somlingen. Det gjorde meg utålmodig.

Men kan jeg kanskje velge å ha det anderledes?

Da jeg stod på trikkeholdeplassen merket jeg at jeg likte å ha det akkurat sånn som jeg hadde det da. Jeg var strålende fornøyd med å lese bok og vente på trikken. Det gikk helt fint. Dagen var likevel full av gjøremål og dette var en av de få pausene jeg kom til å få på flere timer. Trodde jeg.

Men så tok det ikke lang tid før jeg fikk sjansen til å vente igjen. Det var 19 personer foran meg i køen og EN som betjente køen. Han var stresset, svett og jobbet i samme tempo som sneglene danser samba. Jeg ble med en gang litt negativ: Huffet meg, sukke litt tungt og syntes at dette er mindre bra enn mye annet. Varmt var det også. Men måtte det være sånn? Må venting være vanskelig? Kan negativ tenkning rundt venting sammenliknes med å stramme kjevene når du knar en brøddeig? Altså at det ikke har noe for seg i det hele tatt, bortsett fra at gjærsoppen liker det dårlig og hevner seg ved å la hevingen gå senere?

Det var fortsatt 15 personer foran meg i køen. Jeg utfordret meg selv - kan jeg nyte det? Kan det å vente være enkelt? Like godt som en morgenstrekk?

Jeg vippet hodet litt fra side til side. Slappet av i kjeven og i ansiktet. Trakk pusten dypt noen ganger. Og så tenkte jeg litt på hva jeg hadde gjort, forberedte meg litt til noe jeg skulle senere på dagen. Og snart føltes det ikke så anderledes fra å sitte hjemme i vinduskarmen med en god kopp te. Mens de andre i køen stod rundt meg og trippet. Ville videre. Ville fram. Men dit kom de ikke før senere.