Dette innlegget kan se ut som ren ordlek, ren babbel. Men ikke la deg lure. Den Indre Gylne Ku har vært på reise og dette er kortet hun sendte hjem. Det handler om de spørsmålene, eller kanskje mer presist: De periodene i livet som ubehjelpelig invaderes av spørsmål hvor svaret allerede er gitt, men det passer ikke inn i det øvrige, i livet, i meningene dine, i de korrekte holdningene, i planen, i ønskene du tredde på en snor.
Sånne svar. Sånne perioder. Som ikke lar seg prate til rette, overtales, glemmes, begraves eller tilpasses, er det best å behandle abstrakt. Og jo mer abstrakt et svar eller en stemning er, jo vanskeligere er det å formidle med ord. Desverre er vi forbi metaforen som virkemiddel. Laaaangt forbi.
På dette stedet i psyken, i livet, i bevisstheten, i den evige oppdagelsen, er det bare babbel som kan komme nær en beskrivelse av hva det dreier seg om. Orden, system og logikk gjelder ikke her. Svaret, som allerede er gitt, dreier omkring andre rettesnorer. Og omdreiningene har verken fart eller bane.
Jeg forstå nesten ikke selv, hva det er Den Indre Gylne ku skriver hjem om, men: Emosjonelt sett er vi et sted mellom glede og sårbarhet. Kanskje der knivseggen er som skarpest. Det var det hun sa, kua.
Svirvelvirvler.
De bryner seg på kantene.
Krøller seg i hurmlumrheier og skorsteinsfeier og havsalt og kanelboller
og roseduft og jasmin og lamper og trær og karameller og mandelmakroner
og snart er der ingen kanter igjen.
De slipes og stripes.
Elefantene altså, det er de som stripes.
Og hjørnetenene til tigeren er det som slipes.
Mens zebraene, de fargelegges eller ristes på
(sånn kan det gå)
til striper er blitt biter som utvider godtebutikken...
... og knumser rutene
i fjosen fjas og naboen ser ut som en rett strekkk.
Mens han spør. Nei.
Å finne seg selv er å beholde seg selv mens du leter
på solskinnsdager. Ville eskapader. Når smilene får tærne til å vifte seg.
Helt til krokodillene kommer.
Enough said. Til neste gang. Forbli Trygg.
