fredag 29. oktober 2010

Vakre gamle damer og hemmeligheter

Sist jeg gikk innover midtgangen i en buss, på jakt etter et ledig sete, møtte jeg øynene til en svært vakker kvinne. Hun satt midt i bussen sammen med to bekjente, en ved siden av seg og en rett overfor seg. Hun vekslet mellom å prate med dem og å se på menneskene som kom innover i bussen. Jeg ble straks interessert i å betrakte henne og satte meg mot kjøreretningen slik at jeg kunne se henne.  
Hun er altså vakker. Ingen kan bestride det. Hun er gammel. Trygg. Bred. Sterk og massiv.  Håret hennes er farget rødt. Krøllet med hårruller, børstet litt og deretter sprayet for å holde frisyren på plass. Av og til løfter hun hånden opp til ansiktet,   rører lett ved det, for liksom å se til at det liggger slik det skal. Bevelgelsen er en dronning verdig og selvfølgelig ligger håret slik det skal. Det er perfekt. Det synes både hun og jeg. Vi liker spesielt godt at baksiden av hodet hennes avdekker en tred dager gammel, ubørstet liggesveis. 

Hun bryr seg ikke om at jeg ser på henne. Eller at valkene hennes kryper over bukselinningen, at jakken knapt kan lukkes over de store brystene, at det er en flekk på buksen, at øyenlokkene er seget så mye at de snevret inn synsfeltet. Hun er betagende. Hun vet råd. Uansett. 

Leppestiften er like rød som håret hennes. En dyp rødfarge med mye brunt i. En prangende ring på høyre hånd, på jakkeslaget en brosje i strass, formet som en firfisle. Og øynene. Sterke som stormen, allvitende. Altetende. Jeg får lyst til å fortelle henne hemmeligheter. Fortelle henne om ting jeg ellers ikke sier til noen. Bekjenne alt jeg ikke vet. At jeg henfaller til forfengelighet stadig vekk. Og at jeg tror at det er ekte. Hun ville kanskje lytte, si noen kloke ord, men så se ut i været og finne ut at det  for henne var på tide å dra videre. Hjem til sine fire elskere i fire forskjellige farger. Hvorfor ikke be om mer, min kjære datter?

Skjønner dere? Hun var forbi de vanlige begrepene om skjønnhet. Hun var vakker fordi hun ikke brydde seg, men hun ser ut som om hun kunne tåle alt. Med kjærlighet! Jeg fikk lyst til å si det til henne. At hun var vakker og takke henne for at hun var der. Men jeg turde ikke. Hun kunne finne på å spise meg. I alle fall tygge av en arm hun kunne koke suppe på.
Dagen etter, en torsdag, gikk jeg på en av mine faste yogatimer. Der finnes også en vakker gammel dame, men med en annen type skjønnhet enn matriarken på bussen. Hun som står overfor meg i salen nå, er lett, høyreist, slank, mild og ansiktet hennes er dekket med myke linjer som forteller at hun har smilt mye. Hun smiler gjennom yogatimen også. Under solhilsenen, under meditasjonen. Når vi legger matter og blokker på plass er bevegelsene hennes rolige og dansende. Hun får livet til å se enkelt ut, men det er det jo ikke. Ikke med så åpne øyne. 

Jeg får lyst til å fly med henne. Sveve over livene våre og høre henne fortelle historier om liv og røre og stor ståhei og stille savn og floker i tretoppene. Vi kunne samle smil og tårer og hjertesukk i små flakonger og selge dem på torget. Eller gi dem bort til dem som trenger dem i trygg viten om at der er tid til å fylle flere. Utallige.  

I garderoben står vi ved samme benk. Jeg ser henne i sidesynet og i speilet som henger over benken. Jeg moter meg opp og sier til henne: Jeg håper jeg er så vakker som deg når jeg når din alder. 
Ah! Så godt det var å si det! Og så godt det var å se gleden i ansiktet hennes! Hun takket og etter litt småprat fortalte hun meg hva hun trodde grunnen var. Hennes hemmelighet.  Så lett som det, med klart blikk og en lett hånd på min skulder. Der fikk jeg et av livets hemmeligheter fra en vakker dame som hadde vært ute mang ei vinternatt. Og mang ei sommernatt. 

Et dypt, takknemlig bukk for de gamle damene!

lørdag 2. oktober 2010

Ompa til du dør

Jeg kommer rett fra en innflyttningsfest. Et stort norsk oljeselskap har flyttet inn på en av de sentrale tomtene på torget i Trondheim og dette vil de altså feire på trøndersk vis, med folkefest og litt reklame. Jeg lot meg kjøpe og fikk høre mye bra musikk.

Men så, da hele torget vugget i takt til Tre Små Kinesere, tenkte jeg at jammen er ikke torget forandret nå. På dagen skjer her helt andre ting. Nå synger tusenvis av mennesker "fin du er så fin, du er min hjertemedisin", mens på dagtid kryr her av mennesker som skal fra et sted til en annet og tilfeldigvis krysser torget, salgsboder, ungdom som egentlig skulle vært på skolen, par som kliner på benkene, gamle mennesker som tar seg en hvil på en benk, duer, spurv... hmmm....vent litt... her er noe som ikke stemmer. Jeg vet hvor de gamle er nå. De er hjemme. Og jeg vet hvor ungdommen er. De står fremme ved scenen og venter på at Kaizer Orchestra skal komme på scenen. Og mange av de som er mer midt i livet, som krysser torget på vei til og fra jobb, de er også her nå og synger med på sanger fra de den tid de var russ og det som verre var.

Men hvor er fuglene som ellers alltid er å se på torget? De kan jo umulig være her nå. Ingen spurv eller due sitter på benkene omkring og digger dæljing på oljefat og ompa til vi dør. Det kan kanskje hende at de mest robuste i spurveflokken, eventuelt noen av måsene, satte pris på Trondheimsolistenes framføring av Puchini, men jeg tviler.

Og ingen har spurt dem, spurvene altså. Jeg vil i alle fall bli svært overrasket hvis arrangørene hadde varslet dem på forhånd. Jeg tror heller ikke jeg hadde turt, i redsel for å bli latterliggjort, å ta ordet på prosjektmøtet å si for eksempel: "Vi vet jo at dyrene og fuglene blir redde når det sendes opp fyrverkeri, tror dere det kan være vanskelig for spurven, duene og måsene når vi holder konsert og spiller vanvittig høy musikk? Det er kanskje også en utfordring at spurven henter mye av maten sin på torget og at det denne ettermiddagen/kvelden ikke blir noe kvelds på dem, skulle vi satt opp en matstasjon?"

Hvor drar de? Til vennene sine på Lade kanskje? Det er i så fall en lang flytur for de minste. Eller på hi siden av Nidarosdommen? Der er de i ly for lyden og har utsikt til Samfundet.

Hvis noen vet hvor de holder til mens trønderne rocker på torget, så gi gjerne beskjed. Neste gang drar jeg dit. Til lyden av kvirrevitt og vingesus.