Delegering av ansvar blant passasjerene på trikken

Først: Takk for kommentarer og velkommen til de nye følgerne av bloggen. Jeg setter stor pris på all tilbakemelding og dialog :) Virkelig! Jeg blir rørt og smiler stort hver gang jeg hører fra dere :)

I går lærte jeg noe av meg selv og det synes jeg var såpass stilig at jeg har lyst til å dele det med dere.
Og kanskje spesielt de av dere som er over gjennomsnittet sensitiv og kanskje også over gjennomsnittet ansvarlig i stilen.

Jeg satt på trikken ned til byen. Og selv om det er midt i fellesferien var trikken godt fyllt opp med alt fra solbrune tyveåringer som overhodet ikke har kontakt med at de en gang skal dø og som flommer over av deilig selvtillit og energi og smil og flørt og latter og tull og tøys, til middelaldrende menn som har like mye klær på seg i 18 pluss og sol som i 0 grader og regn og som allerede har tenkt en hel del på hvilke spor de kommer, eller ikke kommer, til å sette igjen etter seg i denne verden. Og mellom disse to kategoriene var det også toåringer som klatet på setene, middeladrende kvinner som pludret med toåringene og gamle damer som hadde staset seg opp i sommerblusen sin.

Jeg reiste meg litt før holdeplassen og ble stående sammen med en gutt på ca sytten år og en ung mor med et barn i barnevogn og et barn på hoften. Det var åpenbart at hun kom til å trenge hjelp når vi skulle av trikken. Jeg gjorde meg klar, men la samtidig merke til at gutten overhodet ikke gjorde noe mine til å skulle hjelpe. Jeg vet ikke om han reflekterte over kvinnen, vognen og trappesatsen en gang.

Og nå er det jeg overrasker meg selv og samtidig lærer noe nytt:
Jeg tenkte at nå har jeg faktisk gjort halve jobben og det er på tide at disse andre også gjør en innsats. Så jeg snuddet meg til syttenåringen og sa: Denne damen trenger hjelp til å komme av trikken, kan du hjelpe henne?

Ja, klart det! Svarte han og smilte til både meg og damen med barnevognen. Og så samarbeidet de om å få henne ut på fortauet. Alle fornøyd.

Så. Til de av dere (og meg selv) som er sånn laget at når dere går inn i et rom så har dere etter et halvt minutt fått med dere hvem som er forkjølet, hvem som trenger hjelp til noe, hvem som er lei seg eller glad eller hvem som er bitter eller stolt, til oss vil jeg gjerne si: Husk at ikke alle andre legger merke til det samme, men at de likevel gjerne hjelper til - bare noen forteller dem hva de kan hjelpe til med. Å samle informasjon er en hel jobb - deleger resten til noen andre i de situasjoner dere kan :)

Eller hva tror dere?

Nakne menn i midnattsol

Jeg er i Bodø. Og når jeg er i Bodø, så bor jeg i et naust ved ei småbåthavn på Nordsiden av byen. Det kan ikke bli bedre. Når jeg ser ut vinduet nå, eller sitter på terrassen, har jeg utsikt til Landego og midnattsolen og Lofotveggen. Det er Nord-Norge på sitt beste, lukten av hav, følelsen av de mektige fjellene og lyden av nordnorske måker, som i likhet med nordlenningne vet å lage myke, runde lyder, men likevel ikke pakke inn budskapet mer enn strengt tatt nødvendig.

Jeg kom hjem fra byen for ca en og halv time siden. En venn og jeg har hatt en deilig kveld med ferske reker og en flaske vin på kaia, i hjertet av byen. Da jeg kom hjem gledet jeg meg til å tulle et pledd rundt meg og beundre solen, men freden ble brutt av skikkelig dårlig teknomusikk fra et naust litt lenger ned i rekken.

Jeg bestemte meg for å gå å se litt nærmere etter hva dette kunne være for et selskap og da jeg kom ned på kaien fikk jeg se to flotte, nakne mannekropper på vei ut for å bade. De såg meg ikke og jeg kunne uforstyrret være vitne til hele seansen. Og da de kom opp gikk jeg mot dem, hilste og sa: Jeg hadde egentlig tenkt å be dere om å dempe dere, men nakenbadingen gjør meg mildere stemt.

Så startet forhandlingene om hva de måtte gjøre for fortsatt å få spille høy musikk. Og jeg må si at jeg følte at jeg gikk av med seieren, da disse to mennene, godt kvikket opp av et kaldt bad, danset for meg dere nede på kaien:) Deretter ba de meg opp på en cognac, anslo at jeg var 6 år yngre enn min faktiske alder og etterhvert satt de på Levva Livet med Åge Aleksandersen og så sang de refrenget til ære for trønderen (meg altså). Og så badet de for meg en gang til. Akk. Den indre forgylte ku kan opptre i så mange former...

Ukul bærte

Sist lørdag gikk en venninne og jeg opp Munkegata i Trondheim. Det er en staselig gate, med brede fortau og store flotte trær. Klokken var så mye klokken bruker å være når en har drukket tre pils i kveldssolen. Vi hadde akkurat passert Stiftsgården (dere vet, dit Märtha og Ari spaserte etter vielsen) og i mot oss kom fire unge menn leende og fjasende ned gaten. De var stilige i tøyet, stylet på håret, hadde en frisk gyllenbrun farge i fjeset og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg antar at de var ganske sikre på at det ble damer på dem denne kvelden.

Da de var ca fire meter fra oss, kastet den ene av dem en halvfull ølboks mot en søppeldunk. Men han bommet og ølboksen snurret ut i gaten og etterlot seg striper av øl. De lo. Høyt og tydelig, samtidig som ingen av dem gjorde tegn til å skulle bruke noen av treningssentermusklene sine til å plukke opp ølboksen. De var på topp, de hadde dagen, de var så kule at de kunne gjøre hva som helst og komme unna med det. De kan være ganske deilige de øyeblikkene der, ikke sant? Hakuna Matata...

Bare to sekunder etterpå sto han som kastet ølboksen ansikt til ansikt med meg. Jeg sa: Den boksen du kastet synes jeg du skal plukke opp. Hvem tror du rydder etter deg?

Og i løpet av de få sekundene det tok å si den setningen forvandlet holdningen hans seg fra uovervinnelig til 'du har helt rett, jeg glemte meg, jeg skal plukke den opp med en gang'. Og han gjorde det og vi smilte til hverandre og jeg tenkte at det var jammen fint at han ryddet etter seg og han tenkte at det var jammen feil dame og kaste ølbokser foran. Og kanskje tenkte han også: Ukul bærte, hun der...

Det har han helt rett i.

Men hva er det beste? Ikke bry seg eller si i fra? Ukul bærte eller likegyldig bærte? Hva ville du gjort? Er det bare teit å bry seg med sånne ting?

Å temme tigeren

Jeg har lyst til å fortelle dere om en drøm jeg hadde for ikke så lenge siden. Den handler om lille meg og en stor, tung, men elegant tiger som hadde tegneserieaktige kvasse, lange, kritt hvite tenner.

Jeg var i rolige, trygge omgivelser, rent bortsett fra at der var en tiger i rommet. Der var også en kvinnelig tigertemmer og hun var der for å være min trener. Min egen tigertemmertrener :) (Jeg bare elsker hvordan drømmverdenen ordner ting til og hjelper deg gjennom en utfordring!). Jeg stod ikke så langt unna tigeren og tigertrenertemmeren nikket som tegn på at jeg kunne gå nærmere. Tigeren såg ganske fredelig ut, ikke sint i alle fall, men jo nærmere jeg kom, jo sterkere, mektigere og mer aggresiv ble den. Jeg såg engstelig i trenerens retning og lurte på om ikke dette var nært nok, men hun nikket meg videre.

Snart stod jeg helt inntil tigeren. Jeg kunne kjenne varmen fra den, den tunge pusten og jeg ante kraften i den massive kroppen. Så brølte den. Gapet til tigeren åpnet seg og jeg såg ikke lenger værhårene og snuten. Jeg såg tennene i sin fulle lengde, den blodrøde innsiden av munnen og jeg lyden av brølet sendte skjelvinger gjennom meg.

Men jeg var mindre redd enn jeg trodde og tigeretemmertreneren rokket ikke i sin tro på at jeg skulle klare dette helt fin. Så jeg stod pal. Jeg ventet til skrekken la seg. Til det gikk opp for meg at tigeren ikke var farlig.

I drømmeverdenene kan tigeren symbolisere makt eller noe aggressivt. For meg, i denne drømmen handlet det om å temme en redsel. Og det klarte jeg - med litt hjelp av den delen av meg som vet hvordan  tigere temmes og redsler overkommes. Vi har det i oss, alle sammen ;)

Jordbær og Allah

Et eller annet skjedde i dag da jeg skulle kjøpe en kurv etterlengtede jordbær. Kan hende det var det fine været eller feriefølelsen, men jeg lot meg rive med av noe jeg ikke helt kan sette fingeren på hva var. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg overrasket meg selv.

Men jeg tuslet altså i et bedagelig tempo langs Dronningens gate i Trondheim, solen varmet meg i ryggen og jeg nøt fridagen og at jeg ikke hadde annet på programmet enn å kjøpe en kurv jordbær, åpne en flaske vin og lese ferdig den fantastiske boken Shantaram (Gregory Roberts).

På vei inn i butikken møtte jeg flere som lot seg friste av de deilige rød bærene og vi smilte til hverandre over posene og kurvene. Innehaveren såg også ut til å være glad for at jordbærene var kommet og da han tok imot pengene fortalte han at bærene var fra Lier. - Når kommer trønderbærene da? Spurte jeg. Han hevet de kraftige øyenbrynene og fikk et oppgitt uttrykk i ansiktet. - Do vet, det er jo ikke sol, sa han på nesten ekte trøndersk og nikket ut mot gaten. - Og der komme mye, masse regn i forrige uke som ødela masse planter. Folk satse på spinat og andre ting... Han slo ut med armene og såg ærlig bekymret og lei seg ut og jeg tenkte at denne innflytteren hadde jammen forstått hvor mye jordbær betyr for det norske folket. Jeg følte at vi hadde et ektefølt jordbærøyeblikk der ved kassen. Og det var da jeg hørte meg selv si - Vi får håpe Gud hjelper til, vi får be for jordbærene!

Jeg nølte et sekund over det jeg hadde sagt og såg etter hans reaksjon, og min egen også forsåvidt. Jeg var redd jeg hadde handlet ut fra fordommer. Men takk og pris så hadde det bekymrede ansiktet hans forvandlet seg til et stort smil og han sa at det får vi gjøre!

Så kjære dere, i kraft av et bær som får to mennesker til å strekke seg inn i hverandres kultur og lage et godt øyeblikk sammen: La oss sende gode tanker til de som styrer med slikt og be om at trønderbærene får sol og varme slik at de kan bli saftige, modne og følgelig skape mange smil og momsende munner:) Jordbær til trønderne - Insha' Allah!

PS. Jordbærne er 15 kroner billigere på frukt- og grøntbutikken i Dronningens gate, enn den er på torget.