Delegering av ansvar blant passasjerene på trikken

Først: Takk for kommentarer og velkommen til de nye følgerne av bloggen. Jeg setter stor pris på all tilbakemelding og dialog :) Virkelig! Jeg blir rørt og smiler stort hver gang jeg hører fra dere :)

I går lærte jeg noe av meg selv og det synes jeg var såpass stilig at jeg har lyst til å dele det med dere.
Og kanskje spesielt de av dere som er over gjennomsnittet sensitiv og kanskje også over gjennomsnittet ansvarlig i stilen.

Jeg satt på trikken ned til byen. Og selv om det er midt i fellesferien var trikken godt fyllt opp med alt fra solbrune tyveåringer som overhodet ikke har kontakt med at de en gang skal dø og som flommer over av deilig selvtillit og energi og smil og flørt og latter og tull og tøys, til middelaldrende menn som har like mye klær på seg i 18 pluss og sol som i 0 grader og regn og som allerede har tenkt en hel del på hvilke spor de kommer, eller ikke kommer, til å sette igjen etter seg i denne verden. Og mellom disse to kategoriene var det også toåringer som klatet på setene, middeladrende kvinner som pludret med toåringene og gamle damer som hadde staset seg opp i sommerblusen sin.

Jeg reiste meg litt før holdeplassen og ble stående sammen med en gutt på ca sytten år og en ung mor med et barn i barnevogn og et barn på hoften. Det var åpenbart at hun kom til å trenge hjelp når vi skulle av trikken. Jeg gjorde meg klar, men la samtidig merke til at gutten overhodet ikke gjorde noe mine til å skulle hjelpe. Jeg vet ikke om han reflekterte over kvinnen, vognen og trappesatsen en gang.

Og nå er det jeg overrasker meg selv og samtidig lærer noe nytt:
Jeg tenkte at nå har jeg faktisk gjort halve jobben og det er på tide at disse andre også gjør en innsats. Så jeg snuddet meg til syttenåringen og sa: Denne damen trenger hjelp til å komme av trikken, kan du hjelpe henne?

Ja, klart det! Svarte han og smilte til både meg og damen med barnevognen. Og så samarbeidet de om å få henne ut på fortauet. Alle fornøyd.

Så. Til de av dere (og meg selv) som er sånn laget at når dere går inn i et rom så har dere etter et halvt minutt fått med dere hvem som er forkjølet, hvem som trenger hjelp til noe, hvem som er lei seg eller glad eller hvem som er bitter eller stolt, til oss vil jeg gjerne si: Husk at ikke alle andre legger merke til det samme, men at de likevel gjerne hjelper til - bare noen forteller dem hva de kan hjelpe til med. Å samle informasjon er en hel jobb - deleger resten til noen andre i de situasjoner dere kan :)

Eller hva tror dere?