fredag 21. januar 2011

Råtne grener og himmelen

I natt drømte jeg at jeg klatret i et stort, vakkert, blomstrende epletre. Noen av grenene var sterke og spenstige, noen kvister var tørre og knakk bare jeg kom bort i dem. Andre grener var råtne. Store og kraftige, men full av fukt og uten blomster. Og når jeg tråkket på dem, ga de etter og løsnet fra resten av stammen. Jeg kan ennå kjenne følelsen av usikkerhet i det øyeblikket jeg nølende la hele tyngden min på grenen for å få den til å løsne skikkelig. Jeg holdt godt fast i en god, sterk gren, sviktet i knærne og gynget til grenen endelig ga etter og jeg snart kunne høre den dumpe lyden da den traff gresset under oss.

Og da jeg etterpå la meg i gresset under treet, så kunne jeg se himmelen så mye bedre enn før. Jeg såg mer av den og jeg såg den klarere. Jeg såg den dypere. Blåere.

Det var som å drømme et lite dikt, et lite klokt eventyr. En liten påminner om at noen ting i livet trenger hele vår tyngde og litt hjelp for å falle til bakken og bli til fruktbar jord igjen. Og det skal kile litt i magen når det løsner, ikke sant?

De aller, aller, aller beste ønsker om en riktig god helg. Appelsinsessongen er startet.