Tankens begynnelse

En gang for noen år siden, reiste jeg til København. Det var en tur helt uten høydepunkter og alt det hyggelige jeg hadde håpet på skulle skje, det uteble. Men solen skinte og jeg tok med meg hotellets håndduk, litt mat og drikke til en park. Så kunne jeg sitte der å irritere meg over hvor teit jeg hadde vært og at turen i tillegg hadde kostet meg penger jeg egentlig ikke hadde.

Etter en stund ble jeg veldig varm i ansiktet og husket at jeg ikke hadde solkrem med. Derfor snudde jeg ryggen til solen og istedenfor å ha utsikt til slottet, såg jeg nå på en student som satt bøyd over bøkene sine. Hun lente seg over bordet og skubbet i samme bevegelse en av bøkene sine på bakken. Og den lyden likte jeg. Humøret mitt forandret seg og nye tanker formet seg. Tanker om hvor tett sammenvevd bevegelse og tanke er, hvor nært fotvilelse og energi kan være.

Så jeg løftet opp blyanten og skrev om tankens begynnelse og fortsettelse. Igjen er vi et sted hvor ord egentlig ikke strekker til. Men jeg stopper ikke av den grunn. Takk for at du leser.

Et sted i dunket fra en bok som faller på gulvet
er begynnelsen på en linje
Et sted i lyden av regnet som treffer taket og sildrer i takrenner og langs yttervegger
er grepene til en ny låt
Et sted mellom krøllete hvite laken og min gåsehud er hans energi.
Et sted i seg selv er alt det samme. Seg selv tangerer seg selv i en saltomoratale.

Et sted i sommerfuglens dans over grønne gressplener med hvite og gule Margueritter, er dikterens fortvilelse.
Et sted i tenåringen som går hjem fra skolen alene, finnes vinden som lar tusen blader røre hverandre på en gang, som bærer suset gjennom parken og som bryter opp sultne knottsvermer.
Et sted i barnets skrik er den voksnes ønske om å slippe.
Et sted i barberbladets myke berøring og røde spor
er lidenskapens intensitet og drømmenes kraft.

Og et sted i seg selv.
Mellom mennesker, et sted mellom tjue og tretti centimeter, danser sjelene.
Her slites benets marg.
Her skjerpes sansene.
Her beveges skjebnene og svimler følelsene.

Her spirer blomstene! Her dør fuglene! Her jager vindene!

Lytt! Gå ikke glipp av begynnelsen!

For her endres pulsslagene. 

Her dør likegyldigheten.

Her bukker hjertene til hverandre.
Før kamp. I respekt. I gjenkjennelse.

Helt til krokodillene kommer

Dette innlegget kan se ut som ren ordlek, ren babbel. Men ikke la deg lure. Den Indre Gylne Ku har vært på reise og dette er kortet hun sendte hjem. Det handler om de spørsmålene, eller kanskje mer presist: De periodene i livet som ubehjelpelig invaderes av spørsmål hvor svaret allerede er gitt, men det passer ikke inn i det øvrige, i livet, i meningene dine, i de korrekte holdningene, i planen, i ønskene du tredde på en snor. 

Sånne svar. Sånne perioder. Som ikke lar seg prate til rette, overtales, glemmes, begraves eller tilpasses, er det best å behandle abstrakt. Og jo mer abstrakt et svar eller en stemning er, jo vanskeligere er det å formidle med ord. Desverre er vi forbi metaforen som virkemiddel. Laaaangt forbi. 

På dette stedet i psyken, i livet, i bevisstheten, i den evige oppdagelsen, er det bare babbel som kan komme nær en beskrivelse av hva det dreier seg om. Orden, system og logikk gjelder ikke her. Svaret, som allerede er gitt, dreier omkring andre rettesnorer. Og omdreiningene har verken fart eller bane. 

Jeg forstå nesten ikke selv, hva det er Den Indre Gylne ku skriver hjem om, men: Emosjonelt sett er vi et sted mellom glede og sårbarhet. Kanskje der knivseggen er som skarpest. Det var det hun sa, kua.

Svirvelvirvler.

De bryner seg på kantene.  

Krøller seg i hurmlumrheier og skorsteinsfeier og havsalt og kanelboller 

og roseduft og jasmin og lamper og trær og karameller og mandelmakroner 

og snart er der ingen kanter igjen. 

De slipes og stripes. 

Elefantene altså, det er de som stripes. 

Og hjørnetenene til tigeren er det som slipes. 

Mens zebraene, de fargelegges eller ristes på 

(sånn kan det gå)

til striper er blitt biter som utvider godtebutikken... 

... og knumser rutene

i fjosen fjas og naboen ser ut som en rett strekkk.

Mens han spør. Nei.

Å finne seg selv er å beholde seg selv mens du leter

på solskinnsdager. Ville eskapader. Når smilene får tærne til å vifte seg.

Helt til krokodillene kommer.

Enough said. Til neste gang. Forbli Trygg.

Han som glatt danket ut Petter Northug

Her om dagen MÅTTE jeg flere ting.  Først måtte jeg gjøre ferdig noe på jobb til tross for at jeg ikke hadde tid. Så måtte jeg rekke bussen til ikea, fordi jeg måtte kjøpe noen ting som jeg måtte ha klart til den tilstelningen jeg desverre måtte på til helgen. Og jeg måtte være tilbake i byen om bare 1 time. I tillegg måtte jeg holde balansen i høy hæler på de isete fortauene over bakke bro, passe på å svinge inn riktig gate til Hotell Britannia og ikke bli påkjørt da jeg strente over gaten på rød mann.

Jeg hadde nok et litt strengt uttrykk i ansiktet. Rynkede bryn og stram kjeve. Blodsmak i munnen. Jeg var beredt til å ta ting alvorlig, kan man si. Jeg kikket på klokken og måtte til min store frustrasjon sette opp farten. 25 benbrudd i Trondheim by, bare i går. Jeg bannet for at jeg hadde ballet meg selv inn i en uendelig rekke av 'måtte'.

Og plutselig stod han der. En ung, kjekk mann i en tøff grå vadmelsfrakk. Han smilte stort og varmt, stoppet opp på siden av fortauet, slo ut med armene og sa med en stemme full av optimisme og på kav tromsøværing: E det mæ du spreng ætter?

Var ikke det nydelig? Knusbedårende! En ekte magiker. En ekte helt. Slike menn vil gamle Norge ha!

Smil og smelt.

Råtne grener og himmelen

I natt drømte jeg at jeg klatret i et stort, vakkert, blomstrende epletre. Noen av grenene var sterke og spenstige, noen kvister var tørre og knakk bare jeg kom bort i dem. Andre grener var råtne. Store og kraftige, men full av fukt og uten blomster. Og når jeg tråkket på dem, ga de etter og løsnet fra resten av stammen. Jeg kan ennå kjenne følelsen av usikkerhet i det øyeblikket jeg nølende la hele tyngden min på grenen for å få den til å løsne skikkelig. Jeg holdt godt fast i en god, sterk gren, sviktet i knærne og gynget til grenen endelig ga etter og jeg snart kunne høre den dumpe lyden da den traff gresset under oss.

Og da jeg etterpå la meg i gresset under treet, så kunne jeg se himmelen så mye bedre enn før. Jeg såg mer av den og jeg såg den klarere. Jeg såg den dypere. Blåere.

Det var som å drømme et lite dikt, et lite klokt eventyr. En liten påminner om at noen ting i livet trenger hele vår tyngde og litt hjelp for å falle til bakken og bli til fruktbar jord igjen. Og det skal kile litt i magen når det løsner, ikke sant?

De aller, aller, aller beste ønsker om en riktig god helg. Appelsinsessongen er startet.