lørdag 21. august 2010

Å vente er å hvile

På onsdag stakk jeg en bok i vesken, såg på klokken og gikk ut døren til tross for at jeg var tidlig ute og visste at jeg måtte vente minst 10 minutter på holdeplassen før trikken kom. Og jeg tok meg selv i å tenke at det gjør ingenting, det er faktisk veldig fint, jeg kan godt vente litt på trikken. Og den overraskelsen ble starten på denne lille teksten om å vente.

For er ikke venting egentlig noe av det verste jeg vet?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt det fortalt: Å vente er vanskelig. Og like mange ganger som jeg har hørt denne påstanden, har jeg hevdet den selv. Å vente er noe av det vanskeligste som er. Det skaper uro, kroppslig og mentalt, noen ganger vokser uroen seg til irritasjon og fortvilelse, leddene i kroppen blir til gele, musklene invaderes av kløe, håret vrir seg til alle retninger og utålmodige utsagn som "Kom igjen!" plompser ut over tungen.

De siste to ukene har jeg ventet på store ting: At andre skulle ta avgjørelser som ville ha betydelige konsekvenser for meg. Det har gjort meg usikker. Og jeg har ventet på små ting: At maten skulle bli klar og at de jeg skulle på tur med, skulle få ræva i gir og slutte med somlingen. Det gjorde meg utålmodig.

Men kan jeg kanskje velge å ha det anderledes?

Da jeg stod på trikkeholdeplassen merket jeg at jeg likte å ha det akkurat sånn som jeg hadde det da. Jeg var strålende fornøyd med å lese bok og vente på trikken. Det gikk helt fint. Dagen var likevel full av gjøremål og dette var en av de få pausene jeg kom til å få på flere timer. Trodde jeg.

Men så tok det ikke lang tid før jeg fikk sjansen til å vente igjen. Det var 19 personer foran meg i køen og EN som betjente køen. Han var stresset, svett og jobbet i samme tempo som sneglene danser samba. Jeg ble med en gang litt negativ: Huffet meg, sukke litt tungt og syntes at dette er mindre bra enn mye annet. Varmt var det også. Men måtte det være sånn? Må venting være vanskelig? Kan negativ tenkning rundt venting sammenliknes med å stramme kjevene når du knar en brøddeig? Altså at det ikke har noe for seg i det hele tatt, bortsett fra at gjærsoppen liker det dårlig og hevner seg ved å la hevingen gå senere?

Det var fortsatt 15 personer foran meg i køen. Jeg utfordret meg selv - kan jeg nyte det? Kan det å vente være enkelt? Like godt som en morgenstrekk?

Jeg vippet hodet litt fra side til side. Slappet av i kjeven og i ansiktet. Trakk pusten dypt noen ganger. Og så tenkte jeg litt på hva jeg hadde gjort, forberedte meg litt til noe jeg skulle senere på dagen. Og snart føltes det ikke så anderledes fra å sitte hjemme i vinduskarmen med en god kopp te. Mens de andre i køen stod rundt meg og trippet. Ville videre. Ville fram. Men dit kom de ikke før senere.

søndag 8. august 2010

4 deilige kilo med is...

... godt fordelt på hofter og lår og mage og rumpe. Jeg er fornøyd :) For det er ikke til å komme forbi at det er med isen og kiloene, som med kattene og hårene: Du får ikke det ene uten det andre. Og hvis du da virkelig, virkelig, virkelig elsker is eller katter, ja, så er den beste løsningen og favne om både fordelene og ulempene.

Jeg velger å se på de kiloene som at jeg nå, og en stund framover, er omfavnet av eksklusive, smaksatte sommerminner - og jeg verdsetter dem høyt. Jeg ville ikke byttet bort et eneste gram smør, smil eller gledens utsagn. For det deilige med disse kiloene er jo at de ble mine i godt selskap. Iskilo er fantastisk trivelige kilo, kanskje de aller triveligste.

Det er derfor med et visst vemod jeg tenker på at de skal forlate meg. Heldigvis skjer det i et såpass lavt tempo at jeg rekker å kysse dem takk og adjø, før de forsvinner.

Utover høsten vil gram etter gram med etterlatenskaper av is forlate meg. De vil holde meg varm og frisk i kinnene, forbrennes og blande seg med nye gode høstminner de selv er med på å lage. En dæsj pistasjis møter en bukett røsslyng, en kule stracciatella bukker for en gyllengul bjørkeskog og uttallige skjeer med pasjonsfruktsorbet lister seg stille vekk når jeg bøyer meg ned for å plukke en håndfull knallrød tyttebær.

Eller når jeg til vinteren er på vei til og fra jobb. I snøslapps og regn og kulde som kryper inn under klærne, kan kalorier og sommerminner synge en varmende duett: Takk og lov for at jeg momset i meg den kjempestore softisen a og jeg spiste på moloen i Bodø! Det var ferske reker og loff og majones og måser og turister og musserende vin og garvede fiskere og lukten av hav og uttklekkeing av forretningsideer (også de med topping).

Eller hva med den pinneisen som smakte kjempegodt etter grottetur i Mo i Rana sammen med b? Bare tyve minutter før den isen, satt vi i snøen, utslåtte av glede over vårens første solstråler. Endelig sol! Endelig vår! Vi ble selvfølgelig lurt! (Men det er så lett å tro på våren når både sol og is er tilstede!). Og sommerkvelden på Stjørdal med c, vi spiste softis med strø både oppå og under (dere vet hvor irriterende det er å ikke ha igjen sjokoladestrø til de siste munnfullene) og vi tuslet omkring i de samme gatene som vi gjorde ugagn i da vi var fjortiser. En uforglemmelig kveld.

Og der er mange fler: Middagene med d og e hvor isen alltid har følge av fruktsalat, neonfargede småis fra fryseren som får barneøyne til å glitre og tro på mirakler, f som ble fra seg av lykke da hun fant pæreis i butikken, sakte skritt og gode smil og mmmm.... fra g når vi tusler over Torgallmenningen i Bergen og er skjønt enige om at kvalitet er nøkkelen til det meste, meldingen fra h om å møtes for å ta den årlige isen på bryggen, der hvor vi får kuleis OG softis i samme kjeks...

Sommeren er ikke over ennå, det er ennå tid: Del en is :) Gjerne med meg! Jeg er klar!

mandag 2. august 2010

Kjærlighet og leggetid + svaret på det meste.

Kjære lesere,
takk for at dere er innom. I kveld handler det om kjærlighet og leggetid.

Her om dagen skrev jeg i statusmeldingen min på Facebook: "Jeg har skjønt det. Bare spør hvis du lurer på noe". Det er alltid spennende å se hvilken respons en får etter å ha vært eplekjekk, så jeg ventet i spenning.

Ett av spørsmålen som kom handlet om det å være menneske og hva som gir mening til det: Hvorfor finnes det et ord som heter nestekjærlighet? Har de ulike kjærlighetsformene vi snakker om overhode noe med hverandre å gjøre?

Vel. Det er et interessant spørsmål. Svaret er ja. Ja, jeg tror at de ulike formene for kjærlighet vi snakker om, har alt med hverandre å gjøre. Kjærligheten til en bror, en søster, en bok, en venn, en elsker, en elsker, en elsker (og kanskje enda en elsker), en hund, til naturen, til månen, til nypresset gulrotjuice, til en som døde for lenge siden, til noen som skal fødes om litt. Jeg tror alle former for kjærlighet kommer fra samme sted og, i mangel av et bedre uttrykk, smaker like godt, lik som kjærlighet til sin neste gjør.

Jeg vet at vi i vår kultur graderer følelsen av kjærlighet. Kjærlighet til en partner eller venn graderes av mange til å ha en slags høyere rang, enn for eksempel kjærligheten til et husdyr. Og hvis du skulle være så uheldig å si at du føler kjærlighet til en plante, eller enda verre, en mygg, så risikerer du å bli ledd av. Føl kjærlighet for hva du vil, hvem du vil, når du vil og la den være så dyp du vil. Det er svaret.

Et annet spørsmål var av den mer praktiske typen: Hvordan få to barn, på 7 og 8 år til å sovne på et høvelig tidspunkt i kveld, når de er helt ute av døgnrytme?

Svaret er å følge nøye med når sovntoget kommer, lese litt og så gjøre en avansert utgave av den reglen vi alle kan: Tommeltott, slikkepott, langemann, ringemann, og lille Petter spillemann... Altså det som noen i dag, på godt norsk, kaller Bodyscan. Benevn alle kroppsdelene etter tur og i rolig tempo, etter å ha bedt barna om å kjenne på pusten i magen en stund. Søvn handler om konsentrasjon og avslapning og denne øvelsen forener begge aspektene.

Jeg har selvfølgelig ikke svarET. Ikke på spørsmål om kjærlighet, ei heller om hvordan en kan få sommeryre barn til å sove. Men jeg vil gjerne fortelle dere om en drøm jeg hadde for en tid tilbake og som jeg har båret med meg siden. Det var en tid hvor jeg lurte veldig på om jeg skulle ta til høyre eller venstre, oppover eller nedover, til lands eller til vands.... Jeg tar den fram når jeg oppdager at jeg tenker for mye.

Jeg drømte at en stemme sa til meg: Svaret? Du trenger bare spørsmålet. Spørsmålet er svaret. Når du har spørsmålet har du allerede alt du trenger.

Så. Til alle oss som grubler, veier for og i mot, vurderer ting fra ulike perspektiver. Vi har det allerede. Vi kan kanskje gruble litt mindre, for det essensielle er å leve, kanskje til og med hvile, i spørsmålet.