Smådjevler

Dere kjenner han eller hun. Sur og uggen, ofte kalt den indre kritiker, like ofte observert på en av dine skuldre opptatt med å fortelle deg hvor teit du er eller så tvil om hvorvidt dine tanker, din vilje har gyldighet overhodet.

Men den lille djevelen er ikke alltid i nærheten. Hos mange av oss kommer den bare av og til. I perioder oftere, i andre perioder er den bare innom som snarest. Det har fått meg til å lure på hva deres stikkord er. På hvilket cue entrer de scenen? Når føler smådjevlene seg kallet?

Øyeblikket er nå.

Min indre kritiker er alltid tilstede når jeg skriver. Noen ganger elger den seg tett inntil og insisterer på å sitte ved siden av meg i stolen, andre ganger er den mer blærete og distansert, kanskje med en sigar og en drink, på andre siden av rommet. Den sukker tungt, himler med øynene, er utålmodig, synes jeg bruker for lang tid og viser hvor enormt langtekkelig han synes skribleriene mine er ved blant annet å puste oppgitt ut nesen og se ut som om det han må lese er like kjedelig som innholdsfortegnelsen på et glass med barnemat.

Min indre kritiker kan ta store deler av rommet. Jeg har forsøkt mange teknikker for å få has på han: Ignorering, kjefting, bestikkelse, skyting, mobbing, utdrivelse og trygling: "Kan du være så snill å gå vekk. Nei? Bare en halv times tid? Du trenger kanskje å hvile litt du også? Nei? Du blir værende. Akkurat. Har ikke tenkt deg noen steder, verken for hvile eller mat".  I perioder er kampenene mellom meg og min indre lille smådjevel av en faen til kritiker, så harde, at jeg må hente inn hjelp. Dette er grunnen til at James Bond og Gro Harlem Brundtland er ansatt hos meg på deltid. (Gro funker ute tvil best, men James har finest rumpe og det kan være oppfriskende etter en dag ute i felten).

Min indre kritiker har også evne til å påvirke andre. I mitt hodet altså. Jeg vet at det bare er i midt hodet. Men det er ikke alltid jeg får det med meg. At det skjer, mener jeg: At prosessen settes i gang. At den Indre kritikeren har fått sitt stikkord, gjør sin entre og begynner å påvirke, ikke bare hva jeg synes om eget arbeid, men også hva jeg tror andre synes om mitt arbeid.

Som nå. Det sitter en person til i rommet. Jeg kjenner han. Vi liker å være i samme rom. Men jeg er ganske sikker på at han nok ikke synes at det jeg skriver er noe særlig. Neppe. Og han hadde nok gjort det mye bedre enn meg. Ja, helt sikkert. Han kan jo dette. Han kan ditt, han kan datt. Jeg derimot, kan ingenting. I alle fall ikke om skriving. Kanskje kan jeg litt om psykologi siden jeg har studert og jobbet med det i mange år nå, men det er nok ikke så mye at det monner til noe som helst. Ingenting som fortjener en blogg, ingenting som fortjener lesere, ingenting det er mulig å lage noe leselig av. Ikke med mine hender og mitt hode.

La meg presisere: Jeg har ikke noe egentlig grunn til å påstå at mannen ved siden av meg tenker noen av disse tingene. Det er for eksempel bare 10 minutter siden han kalt meg smart. Det vil være blodig urettferdig av meg å kalle ham kritisk eller lunken til noe av det jeg foretar meg. Dette er noe jeg tillegger ham. Jeg tilegger ham et kritisk blikk. Mitt kritiske blikk. Og jeg er så overbevisende at jeg ikke har mot til å spørre ham om hvordan de faktiske forholdene er, for svaret vil nok bare bekrefte det min indre kritiker har påstått hele tiden: Du er håpløs. Og det at du behandler andre på denne måten, gjør deg enda mer håpløs! Du ditt rottereir.

De er altså ikke så greie å hamle opp med disse indre kritikerne. Og de er en naturlig del av oss, tilstedeværelsen deres har faktisk gode bivirkninger og de har verdifulle følgesvenner: Der det finnes smådjevler, finnes også små engler. Garantert.

Men dette er ikke så enkelt å huske i kampens hete. Da kan en gå seg vill i alskens krøllete tanker og fjonge floker av foreldet spinn og tidspress og fossefall av lavt blodsukker og minner om nederlag og mislykkede forsøk. Det er da det gjelder...

...og huske at alle, alle, alle smådjevler, små eller store, rød eller blå, med eller uten våpen, er kilen. Det er bare å trekke pusten, kanskje hente fram en fjær eller Tingeling, se unge herr Diablo litt an og så sette inn støtet. Killekillekill. Snart kniser de og skoggeler og glemmer helt hva de holdt på med og fryder seg og ber om mer og ber om mindre om hverandre. Søtingene.